Nytt år – Nye dører

“The first step towards getting somewhere is to decide that you are not going to stay where you are.”

Om ikke så altfor lenge takker 2010 for seg, for alltid, og inn kommer 2011 med nye utfordringer, muligheter og lærdom. 2010 for noen har innbært sorg, blod, svette og tårer mens for andre glede, håp og muligheter. Noen har tatt farvel med denne verden og gitt rom for at nye sjeler kan si hallo. Noen vil huske 2010 som et fantastisk år hvor drømmer gikk i oppfyllelse likeså vil noen huske 2010 som et hersens år som ikke gikk fort nok unna. Andre vil huske 2010 som et helt vanlig år verken merkverdig eller nevneverdig som har gått forbi slik alle de andre forgående årene. Uansett hva 2010 har betydd for deg er 2011 en åpningsport til nye begivenheter som venter på å oppleves. Ingen av oss vet hva dette nye året vil bringe, men sant skal være sagt er det i alles interesse at året bringer med seg åpenbaringer, klokskap, kunnskap, toleranse, åpenhet og nye bekjentskap.

For Charity safari sin del er dette listen for hva 2011 kan godt inneholde:

1. Færre, aller helst ingen Islam debatt av noe slag – verden har altfor mange langt viktigere temaer som fortjener oppmerksomhet og engasjement.
2. Endring i bistandsorganisasjoners markedsføringstrategi – la oss se positive sider av den 3.verden i neste TV-aksjon (vi glemmer at vi tross alt er mer like enn ulike)
3. Lavere arbeidsledighet– både her hjemme og i utlandet
4. Færre ledere med fargesyn – vil se færre høy kompetente personer med utenlandsk bakgrunn i jobber langt under det deres kompetanse og evne tilsier.
5. Ned noen kilo – 5 kilo lettere i løpet av 2011
6. Flere «ikke-etnisk norske» ansikter på TV – her snakker vi ikke nyhetsoverskrifter
7. Færre reality programmer – à la Robinsonekspedisjonen, Paradise hotell
8. Fjernet NRK lisens – NRK endelig skjønner at lisensen er usanselig gammeldags
9. INGEN flere sosiopater med strap-on bomber
10. Og selvfølgelig mer fred og harmoni på jord

 

Godt nyttår til dere, make it a good one!

Afrikansk mote – VLISCO

VLISCO, et Nederlandsk selskap som har designet og produsert fargerike tekstil (også kalt Dutch Wax) for afrikanske konsumenter siden 1846. Deres tekstil har spilt en vesentlig rolle i Vest og Sentral Afrikas kultur såvel som det tradisjonelle motebildet (se også tidl. innlegg:Fra Afrika til Gucci). Tradisjonelt er det vanlig å eie et skreddersydd plagg av Vlisco. Tekstilen er eksklusivt og relativt dyr, det kan likestilles med statusen som tilskrives internasjonale merker som f.eks Gucci og Armani. Vlisco tekstil er en materiell gode, eierskap indikerer/symboliserer ens (tilsynelatende) velstand og sosial rangering. Kvaliteten er upåklagelig, tekstilen er enormt slitesterk og holder seg i årevis. Selskapet har eksistert i over 150 år og omsetter for titalls millioner dollar årlig, de er sett og vis et levende testament på kjøpekraften i mange Afrikanske land. De har gjort usedvanlig suksess på å trår der mange ikke våger eller enser. De har spesialisert seg på et marked som altfor ofte undervurderes av resten av verden. Vlisco har unike, inspirerende og ekspressive design som treffer målgruppen ned til ryggmargen. Synd for de selskapene verden over som fortsatt ikke har skjønt de kommersielle mulighetene på kontinentet. Du kan besøke Vlisco her. PS: Legg merke til den vakre Fredrikstad jenta, Sonja Wanda på to av bildene.

Sjekk også den kule VLISCO reklamesnutten med Sonja Wanda.

Stereotypiens utkårede

En eldre kvinne kom bort til meg i en matbutikk med et varmt vennlig smil om munnen og spurte meg hvordan jeg hadde det, jeg svarte bare bra og smilte høflig tilbake. Hun ble stående en liten stund til å kikket på meg med et sympatisk uttrykk og sukket…og sier tilslutt; «det er nå godt at du fikk komme deg til et trygt og godt land». Hun strøk meg på ryggen og gikk videre.

****

En annen episode var på en fest hvor en relativt oppegående kar på ca. 30år kommer bort for å meddele sin sympati for all elendigheten Afrika går gjennom  og ville bare nevne at han var temmelig glad for at det Afrikanske folk endelig har tatt til  fornuft og innsatt Nelson Mandela som Afrikas president.

****

En ung mann (en jurist) jeg kom i prat med under et seminar. Han spurte meg hvor jeg hadde mine røtter. Jeg svarte Ghana og for å holde samtalen igang spurte jeg ham om han noen gang hadde vært der eller andre deler av Afrika for den saks skyld. Han svarte med at han aldri hadde vært i Afrika, MEN hadde vært i Egypt en gang. Min naturlig respons var å gjør han oppmerksom på at Egypt ligger i Afrika. Han sa; tjaa…men det er jo ikke sånn…du vet…Afrika, Afrika. Jeg spør om han kunne utdype utsagnet…Han svarte så: nei du vet…ikke sånn ordentlig Afrika…liksom sånn man ser på TV, Afrika.

****

Foruten det at Afrika omtales ofte som et land heller enn et gigantisk kontinent bestående av 54 ulike nasjoner med svært ulike kulturer, er den mest utbredt stereotypien sannsynligvis oppfatningen om at hele kontinentet er en stor tragedie som preges av håpløshet,  katastrofer, sult, anarki osv. Dekningen av Afrika gjennom flere tiår dreier seg om kaos og elendighet hvor tilstøvet, utmagrede barn og voksne svermet av fluer sitter i kokende varme med uttrykk i ansiktene som skriker smerte, sorg og hjelpeløshet. Det er naturlig å anta at denne stereotypien skyldes media oppslag der mennesker i den Vestlige verdensdelen i årevis er blitt bombardert med grove bilder og tårevåte historier som fremstiller det Afrikanske kontinentet og dets innbyggere som stakkarslige og passive mottagere av Europeisk godvilje.  Dette danner krasse forestillinger om at Afrikanere er evneveike, usiviliserte vesener som ikke har intellektuell kapasitet til å verken tenke selv eller lære og må ha hjelp utenfra.

Konsekvensen av slike fremstillinger er at det kan gå selvtilliten løs hos mange personer med Afrikansk tilhørighet, og fremmer frustrasjon og kanskje til og med mindreverdighets komplekser, særlig dersom de bor i Vesten hvor media bilder viser kun ÈN side av virkeligheten. En virkelighet som de omtalte kanskje ikke helt identifiserer seg med. Bistandsmiljøet må ta en del av skylda i disse skeive oppfatningene av den 3.verden.  Ved bruk  av gammeldagse og ensporede presentasjoner maler de Afrika som håpløst og hjelpeløst- Målet; å fremprovosere en cocktail av emosjoner som består av blant annet sympati, empati, avsky, tristhet, skyld, kvalme…osv osv

Nå…en liten innføring i bistandsmiljøets markedsføring- og kommunikasjonsstrategi; Alle bistandorganisasjoner representerer et formål og for å kunne nå sine mål former de informasjon som skal fenge oppmerksomheten til ønsket givere. Informasjonen som konstrueres har til hensikt å treffe samvittigheten til de rikeste. Ergo de mest tragiske bilder og historier plasseres strategisk på diverse kommunikasjonskanaler; TV, nettet, blader, aviser etc.  Den skreddesydde informasjonen vekker som regel sympati heller enn respekt hos målgruppene og fører til at de åpner lommeboken og pugger ut flere millioner i håp om å endre situasjonenstilstand. Og for bistandsorganisasjonene er en slik oppslutning lik «Mission accomplised».

Som resultat holdes stereotypien om Afrika og generelt 3.verden vedlike. Europeiske innbyggere med Afrikansk opphav blir på hverdagbasis møtt med «sympatiske» øyner som dessverre ikke alltid lyser respekt og likeverdighet.

Jeg ser frem til den dagen når media og ikke minst bistandsorganisasjoner kan presentere nyanserte bilder av dagens Afrika. Et Afrika i endring!!

Denne klippen gir en bitte liten smakbit av en annen side av virkeligheten (Kilde).

Din plassering i søskenflokken bestemmer hvem du er!

Det hender at du kanskje i ny og ne funderer over hvorfor du og dine søsken har blitt så forskjellige enda dere alle er oppvokst med samme mor og far under samme tak. Klart at arv spiller en viktig rolle her, vi er alle predisponible for visse personlighetstrekk og iboende egenskaper som fostres av miljøet.

Som den førstefødte i søskenflokken min var det noen fordeler. Som mor og fars førstefødte fikk jeg uendelig mye oppmerksomhet, jeg var deres øyensten. Baksiden var at jeg også var prøvekaninen, gjenstand for prøving og feiling. Og da min lillebror kom til verden ble jeg detronisert og ufrivillig tildelt en ansvarsrolle. Enda det bare var få år mellom oss var jeg den som måtte passe på ham. Fikk som regel skylda for alt den lille djevelen gjorde, for han var minst og visste ikke bedre. Når han falt og slo seg på lekeplassen fikk jeg kjeft for hans uforsiktighet. Han fikk ros for sitt skolehåndverk, jeg derimot fikk et lite nikk om jeg var heldig, for det skulle bare mangle at jeg laget noe bra. Jeg ble konstant sendt til butikken for å kjøpe hans bleier, rydde opp etter han, lage maten hans og slik foregikk det opp gjennom hele oppveksten. Jeg var eldst og måtte alltid vite bedre, gjøre bedre, ta ansvar og være et godt forbilde…jeg kunne ikke feile.

Foreldre behandler aldri sine barn likt selv om de tror det,og det er bevist at foreldre kjefter mer på sitt eldste barn enn sitt senere fødte. Slik forskjellsbehandling pågår gjennom hele oppveksten og fortsetter i voksen alder. Med det utgangspunktet er det ikke rart at man blir forskjellige og velger ulikt.

Eldste barn får oftest prestasjonspress bevisst eller ubevisst fra sine foreldre og dette vises i valg og roller barna inntrer senere i livet. Studier viser at blant ledere, presidenter og topp idrettsutøvere vil man finne flest førstefødte. Det forklarer kanskje hvorfor jeg selv har fått tildelt eller påtatt meg ansvarsroller og lederrolle i karrièreveien. Jeg har jo tross alt (ufrivillig) fått mange års gratis ledertrening. I venneflokken er jeg den som initierer, organiserer og planlegger ting.  Jeg har en umettelig konkurranse instinkt og vil prestere i det meste jeg foretar meg. Studier viser også at blant idol-deltakere, fallskjermhoppere, globetrottere, kunstnere og artister finner man flest yngste/senerefødte. Det er ingen stor gåte, yngstefødte «babyen» i familien får en langt mer frigjort oppdragelse, for når de kommer til verden har foreldre lært av sine feil med tidligere fødte og unngår dermed fallgruvene. Det høres idyllisk ut å være sistefødte, friere tøyler, masse ros, kos og kjærlighet, ulempen derimot er at de aldri blir kvitt «baby» stemplet og må kontinuerlig streve for å bli tatt seriøs både av sine eldre søsken og foreldre.

Uansett plassering i søskenflokken har det sine fordeler og ulemper, men det er slående hvordan nettopp denne plasseringen avgjør dine valg, roller , partnervalg, drømmer…ja så å si hvem du er!

Hva var du i søskenflokken?? Legg en kommentar.

For dere som synes dette er et morsomt tema: Anbefales boka, «Lillesøster hopper fallskjerm» av Elisabeth Schonbeck.

Fattigdomsvaksinen

«The reason why there won’t be change is that the people that stand to loose from change have all the power, and the people that stand to gain from change have none of the power». –Machiavelli-

 

Det er oppsiktsvekkende at 20% av verdensbefolkning konsumerer hele 80% av verdensressurser. Slik  urettmessig fordeling har i årevis utløst utallige diskusjoner blant samfunnsvitere, økonomer, antropologer, politikere og verdensledere. Fattigdomsproblematikken er fremdeles en kjempedebatt hvor ulike synspunkter og teorier på hvordan man best kan bekjempe denne globale utfordringen blir diskutert og analysert i alle retninger. Men tross dette er det per dags dato omlag 1 millard mennesker rundt om i verden som lever på under 7,5 kroner i døgnet. På førti år har Afrika mottatt hele 1800 milliarder i bistandspenger (fra rikere verdensdel), denne svimlende summen tilsvarer over halvparten av det norske oljefondet. Enda sjokkerende er at samtlige mottagerland er  i verre stand idag enn de var for 40 år siden. Fattigdomsdebatten dreier seg som oftest om «Hvordan bli kvitt fattigdom?» mens spørsmålet heller burde lyde; «Hvordan generere velstand?». For å kunne svare på sistnevnte er det nødvendig å bevege seg fra konvensjonelle tankeganger og handlinger til nytenking;

• Fra bistand/u-hjelp til forretning
• Fra fattigdomutryddelse til velstandutvikling
• Fra paternalisme til partnerskap
• Fra «hand-outs» til investeringer
• Fra å se på fattige som byrde og passive mottagere til kreative skapere
• Fra å anse individer og økonomier som eksperimenter til å sikte etter solidaritet med fattige
• Fra avhengighetsoppmuntring til integrering av fattige i et netverk av produktivitet og idèutveksling
• Fra subsidiering og proteksjonisme til åpen handel og konkurranse

Veien til velstand ligger i forretning og samarbeid, for å oppnå dette må unyanserte og inngrodde forestillinger utfordres slik at det blir rom for anseelse, respekt og likeverdighetsoppfatning.  Skaperånden blant de hundretusner av individer i utviklingsland er sterkt undervurdert. Omvending av tankemønstre vil kunne føre til at rike land åpner sine markeder og bygger ned handelsbarrierer (se også tidl.innlegg-Forretningsmuligheter i Afrika). På den måten vil millioner av mennesker/ potensielle entreprenører få en sjanse til å ta kontroll over eget liv og bryte med fattigdommen.

http://www.povertycure.org/

Kina+Afrika= (u) sant

Som de fleste nyhetsoppdaterte har fått med seg, har Kina gjort sitt inntog i Afrika og markerer seg både på det politiske og økonomiske plan. Bare i de siste årene har landet investert 56 milliarder kroner i Afrika. Det er først og fremst råvarer og jordbruksarealer som trekker kinesiske investeringer. Mange asiatiske selskaper lager billige, enkle produkter som er spesielt tilpasset fattige kunder og med sine 1 milliard innbyggere er Afrika et stort marked og gir gode muligheter for Asiatiske produsenter.

Jeg har tidligere uttrykt min moderate begeistring for Kinas fremferd som minner mistenkelig om kolonisering. Likevel kan Kinas strategiske invasjon av Afrikas territorier betraktes som en relativ gunstig affære for begge parter(…kan ihvertfall bli det). Kina sikrer seg gode betingelser og tilgang til naturressurser som olje og gass. Afrikanske land til gjengjeld får en fantastisk mulighet til økonomisk fremgang og får utviklet viktige områder som infrastruktur. Velykket økonomisk vekst vil imidlertid avhenge totalt av Afrikanske lederes evne til å motstå fristelser med tanke på bestikkelser og maktmisbruk.  Økonomisk vekst vil hvile på ledernes kapabilitet til å iverksette god økonomisk politikk for investeringene som foretas i landene. De bør også forstå at Kina ikke er i Afrika for å leke «Goodwill». Kina er først og fremst i Afrika for Kina!

Ikke overraskende meddeler USA sin bekymring for Kinas aggressive atferd og frykter at landet vil i løpet av få år være kontinentets viktigste handelspartner. USA har lenge vært en sentral samarbeidspartner for flere Afrikanske land, men det virker som om Kina nå i større grad vurderes av mange land på det Afrikanske kontinentet som den foretrukne samarbeidspartner. Det skyldes hovedsakelig at Kina oppfattes som mer handlekraftig med fokus på forretningssamarbeid. Hvor dette Kinafrika elskov forholdet vil føre hen får tiden vise, i mellomtiden krysses fingrer for at det blir et bærekraftig samarbeid som vil fremme økonomisk vekst i Afrika.

Vi er mer like enn ulike

«100 millioner afrikanere lever som deg» lyder overskriften til Aftenpostens første av i alt 5 serier som skal ta for seg de positive endringene på det afrikanske kontinentet. Så langt synes dette lovende, et friskt og herlig initiativ som introduserer den andre siden av en ellers ensidig fremstilling. Jeg i likhet med mange er lut lei av at oppblåste mager og fluebefengte personer skal være den eneste virkeligheten verdt å nevne om Afrika og dets innbyggere. Følg med på denne serien de av dere som ønsker å bli kjent (eller i det minste få litt bedre innblikk) med et annet Afrika enn det som normalt mattes storsamfunnet gjennom diverse kanaler, enten det er u-hjelp/bistand organisasjoners markedsføringsstrategi eller tabloidisert media.

Initiativet til Aftenposten, selv om jeg ikke er enig i alt som er skrevet hittil, gir serien likevel en etterlengtet skildring som viser noe annet enn støv, sult, død og elendighet. Charity Safari deklarerer herved å «Like» Aftenposten…………………..på facebook!

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3958724.ece

Lys, Lysere, Lysest

Voksende opp i Ghanas hovedstad ble jeg tidlig gjort oppmerksom på at lystonet hud var vakker. Personer som var «light-skinned» (karamel farget) ble glorifisert og hauset opp som gudsendte. De som havnet på den andre siden av mørkhets skalaen ble betegnet som «Charcoal» (kull) og i mange tilfeller ble de sett ned på og forskjellsbehandlet deretter, særlig verst var det for jenter. Kvinner misunnet sine lysere tonede venninner og priset gud dersom de fødte et lyst barn. Å være lys i huden var et privilegium mange ville tilegne seg. Billetten til høyere sosial status lå derved i hudbleking (Skin bleaching/whitning), en praksis hvor ulike produkter brukes for å lysne huden opptil flere ganger dens opprinnelig tone. Hudbleking var dagligdags affære men likevel tabu å snakke om. Produktene var relativ dyre så de som ikke hadde råd til å bleke hele kroppen ble seende ut som et rene freakshow, med lyst ansikt og resten av kroppen mørk. De fikk navnet «Fanta faces og coca-cola bodies». Sluttet man med blekingsritualet oppdaget man fort at huden bare ble mørkere enn dens opprinnelige utgangspunkt (før bleking). Mange ble dermed fanget i en ond sirkel som resulterte i en avhengighet med forferdelige arr og andre hud deformasjoner som følger.

Selv om praksisen fortsatt er gjeldende den dag i dag har holdninger blant afrikanere heldigvis endret seg noe siden min barndomstid. Naturlig hudfarge og det etniske særpreget er blitt mer verdsatt og er i større grad foretrukket.

Hudbleking fenomenet er også svært utbredt i f.eks India, Kina, USA, Brasil og Thailand. Det er stortsett kremer, oljer, serum, gele og såper som anvendes. I store deler av Asia er det vanlig å finne klinikker spesialisert innen hudbleking. Det finnes også sofistikerte midler som tabletter eller injeksjoner som blokkerer eller reduserer melanin produksjonen i kroppen. Som alle andre forfengelighet industrier er også denne formidabel lukrativ. Noen år tilbake satte EU forbud mot blekingsprodukter grunnet innholdet av sterke steroider og diverse kreftfremkallede stoffer. Etter det har Afrika vært blant dumpe stedene for disse giftige og illegale produktene som ironisk nok produseres i EU med det eneste formål å eksportere dem til bl.a Afrika.

Det er ikke spesielt merkverdig at hudfarge komplekser eksisterer og favner tvers av etnisk- og landegrenser når vestlig skjønnhetsidealet dominerer den globale kulturen. Sjelden pryder mørkhudede (eller andre etnisiteter) coveret av norske eller internasjonale blader. Hoved argumentet er at mørkhudede ikke genererer gode nok salgstall. Når det først brukes en mørkhudet person på et cover blir de retusjert til å ligne det vestlige idealet ved at etniske attributter minkes eller strippes bort.

Et eksempel er L’Oreal reklamen med Beyoncè der forbrukere ble presentert med en hvit versjon av superstjernen. Dette skapte naturligvis enorm oppstyr rundt både stjernen og skjønnhetsgiganten. Beyoncè er naturlig «light-skinned» og en global kjendis, selv på sitt verste hadde hun med høy sannsynlighet klart å selge L’Oreal sine produkter i bøttevis. Så da stiller man jo spørsmål ved nødvendigheten i å gjøre henne lysere og attpåtil gi henne vestlige trekk. Et annet eksempel er «Precious» stjernen som på coveret til Elle Magazine ble lysnet flere nyanser. Salgstall kan neppe valideres som et troverdig argument i disse tilfellene. Endringene reflekterer simpelthen forestillingene som ligger latent hos veldig mange mennesker verden over; Lys er vakrest.

Beyoncè reklame for L'Oreal

Gabourey Sidibe fra filmen "Precious"

Flere afroamerikanske kjendiser deriblant Rihanna og Lil Kim har blitt anklaget for å lysne huden. Selv har ingen av dem hverken bekreftet eller avkreftet påstandene. Bedøm selv!

Rap dronningen Lil Kim før og etter

Rihanna før og etter

Jakten på Afrikas mest verdifulle ressurs – PR

(Klikk her for å se kartet interaktiv)

En tendens blant kjendiser er å se til nye områder hvor det kan høstes deres ultimate avhengighetsstoff, Publisitet – PR , Afrikas mest verdifulle ressurs. Vi ser kjendiser som hamstrer barn som noen taxfreevarer, de står blant sultende mennesker og gliser fint for kamerateamet de har slepet med for å dokumentere de uselviske gjerningene. Det hevdes at kjendis status brukes for å tiltrekke oppmerksomhet til en viktig sak. Ja, kjendis status tenderer å generer mye penger. Men når det gjelder oppmerksomhet, rettes den stortsett på kjendisene selv heller enn den aktuelle saken. Det lages TV-show for å vise hvem som gjør hva i hvilket omfang.Dette kalles for «Charitainment».

 

«Madonna is focusing on Malawi.  South Africa is Oprah’s  territory.»

– Madonnas PR-ansvarlig-

 

Det begynte i 1984 med Afrikas selvproklamert Messias Bob Geldof sin Band Aid og sangen «Do they know its Christmas?» En sang som brakte inn store summer til sultrammede i Etiopia. Etter den gang har velstående kjendiser dratt på en charity safari, funnet sine «hjertesaker» og kapret hvert sitt område på det Afrikanske kontinentet.  For hjertesaker er det nok å hente av. Der er nok med stakkarslige brune vesener dynket i elendighet som bare venter på at rike barmhjertige stjerner skal komme dem til unnsetning. Deres stusslige skjebner er jo tross alt allemannseie, der i det åpne for å berges av enhver galopperende cowboy. Nå er ikke intensjonen her å gre alle kjendisinitiativer over en kam. Ulik Madonna og diverse andre har noen kjendiser demonstrert respekt og forståelse for kompleksiteten når det angår fattigdomsproblematikken i utviklingsland. De inngår samarbeid med de respektive myndigheter og/eller kompetente organisasjoner for behovskartlegging,  et godt utgangspunkt for langsiktige og forsvarlige strategier. Bill Gates er eksemplarisk på dette, en «silent» engasjert, han utfører sine misjoner i (relativ) stillhet og søker sjelden unødvendig oppmerksomhet.

Man kan ikke la være å ha  betenkeligheter rundt kjendisenes hensikter særlig når man hører Paris Hiltons gjennomtenkte uttalelse; «I know Rwanda went through some traumatic experiences…I think I can help them» . Dette utspillet kom forøvrig etter et sterkt dallende omdømme grunnet voldsom mediastorm og kritikk for sin utsvevende livsstil.  Det er ingen nyhet at Afrika er et PR-mekka for kjendiser, celebriteter og selskaper ( f.eks VOSS vann) søkende etter reposisjonering av sitt merkevare eller omdømme. En Afrika-PR  injeksjon til en døende karriere eller produkt døper imaget til altruistisk, humant og verdensengasjert. Det gir en illusjon om at merkevaren/personen har en dypde som strekker lenger enn den røde løperen eller den ti meters lange Oscar kjolen.

Alle vil redde Afrika, private aktører enten på jakt etter PR eller mening med livet bruker kontinentet som et lekegrind for å realisere dette uten kompetanse eller hensyn til landenes myndigheter.

Et frastøtende eksempel på denne sjåvinismen er vakre Salma Hayek på tur i Sierra Leone. Der tok hun seg friheten til å stappe sin melkesprengte pupp i munnen på en baby, med barnets mor som tilskuer. Hennes argument var at barnet var sulten og hun følte for å gjøre det! Å Gud velsigne Salmas reddende pupp! Landets skikker, verdier og ikke minst verdigheten til den andre kvinnen dreit hun en lang marsj i… Hadde godeste Salma dratt dette stuntet i USA mon tro?

Klippet nederst viser Bruno som diskuterer det hotteste tilbehøret for tiden!

 

Afrikansk mote – David Tlale

Prisvinneren fra Sør-Afrika. Takket være hans unike kreasjoner har han gjort seg bemerket på flere internasjonale plattformer. Hans design er vågale og dramatiske med spesiell kombinasjoner av farger og tekstil. De som er glad i avant garde og rococo elementer vil elske hans kreasjoner. Sjekk ut hans kolleksjoner her.