Den lykkeligste tiden i mitt liv var antageligvis perioden da jeg som ei lita jente sprang bekymringsfri rundt i mitt fødested Accra. Var blant de ivrigste på skolen både når det gjaldt skoleaktiviteter og akademisk prestasjoner. Den gang var det mange fattige Ghanesere som reiste avgårde til vesten for å bosette seg og når de omsider kom hjem igjen hadde de flere store kofferter hver på slep med det vakreste innhold. De ble tatt imot som konger og dronninger idet de satte foten ut av flyet og spradet stolt i sine vakre klær. Man så på dem med beundring, men aller mest misunnelse. De fortalte historier om Europa, et sted med vakre mennesker som bodde alle i store flotte hus og hadde opp til 3 biler per hushold. Festmåltider var hverdagskost for de som bodde i Europa….og de hadde så mye mat at de ikke klarte å spise opp alt som ble tilberedt. Det var et slikt bilde de aller fleste i Ghana satt med; Europa var stedet, Europa var livet, Vesten var himmelen!
Denne oppfatningen av Europa har endret seg noe siden den gang, ikke at det er så fryktelig lenge siden jeg var litla jenta. I løpet av de siste 20 årene har flere og flere gjennomskuet våset som har over lengre tid farget folks oppfatning av vesten. De virkelige historiene var noe annerledes, man hørte aldri om de mange timene folk måtte jobbe for å samle opp nok kapital til å skaffe seg alle de flotte tingene de smykket seg med når de ankom hjemlandet. Man hørte heller ikke om dem som ble spyttet etter/på av de innfødte. Ikke hørte man om de tragiske historiene, som en utmattet mann i påvente av banen sovnet stående på plattformen og akkurat idet toget kjørte innover tippet han fremover og ble drept momentant. Det at de fleste (med unntak av de som studerte) måtte jobbe i et fysisk krevende og sosialt lavmål arbeid fra 6 om morgningen til midnatt hver bidige dag ble utelatt. Denne overdrevne arbeidsmengden hadde ikke noe relativ logiske årsaker som f.eks å dekke et høyt boliglån, studielån etc….de aller fleste hadde ikke noe gjeld så den mengden de jobbet var helt ubegripelig. Det som var imidlertid en viktig motivasjonsfaktor var av verdirasjonelle art. Pengene som ble tjent ble spart opp og store beløp ble sendt til slektninger i hjemlandet. Delvis for å vise at ferden til «himmelriket» hadde lønnet seg og at de gjorde det uten den minste anstrengelse. På den måten oppfylte man nådeløse forventninger og som resultat ble de glorifiserte persepsjonene av livet i Vesten opprettholdt.
Man kan stille seg selv følgende spørsmål; har utflyttede afrikanere noe skyld i at Vesten fortsatt oppfattes som himmelriket, noe som i sin tur medvirker til at mange afrikanere anser sitt eget hjemland som fortapt og dermed også fraskrive seg egen rolle i utviklingen av sin nasjon…?
Charity Safari 
