Fargesyn til besvær

«Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt……. En ressurs jeg håper arbeidsgivere i økende grad vet å verdsette, er den flerkulturelle kompetansen som mange i landet vårt besitter. Norsk ungdom født av foreldre med annen kulturell bakgrunn har en erfaring og en innsikt som blir stadig viktigere for oss i en mindre verden».

–Kong Harald i sin nyttårstale for 2011–

Det norske samfunnet beskrives ofte som åpent, rettferdig og preget av likhet. Denne likheten settes på prøve nå som det vokser frem borgere med røtter fra et annet land. Dette utspiller seg på samfunnsarenaer som arbeidsmarkedet. Ferske tall fra statistisk sentral byrå stadfester at det er langt større andel etniske minoriteter med høyere utdanning som befinner seg i arbeid de er overkvalifiserte for enn tilfellet for etniske nordmenn. Flere forskningsrapporter avslører også at etnisk minoriteter møter større motgang på jobbmarkedet sammenlignet med etnisk norske. Det er en kjent sak at søknader fra kvalifiserte kandidater med minoritetsbakgrunn blir oversett ved utvelgelsesfasen. Og når arbeidsgivere har flere å velge mellom velges som regel søknaden med det merkelige navnet bort til fordel for det gjenkjennelige. Vi hører stadig om etnisk minoriteter som får opptil 500 jobb avslag, vi hører også om dem som får flere invitasjoner til førstegangs intervju etter navnendring til noe norsk klingende. Nordmenn født av foreldre med en annen kulturell bakgrunn blir gitt norsk navn i overbevisning om at barnas hverdag og fremtid blir enklere. Dette er virkeligheten for svært mange ikke-etnisk nordmenn. Det er umåtelig tragisk at personer opplever i 2011 å måtte gå på akkord med sine drømmer og ambisjoner i det tilsynelatende likestilte landet de er (født og) oppvokst i fordi de bærer et annerledes navn og/eller ser noe annerledes ut enn majoritetsbefolkningen.  Det gjør ikke saken enklere når erfaringene til den utstøtte bagataliseres og forsøkt bortforklart av sine etniske norske venner og omverden, for det er vel høyest  utenkelig at majoriteten i det norske samfunn kan faktisk være så smålig. Faktumet er at forskjellsbehandling bunnet i xenofobi er mer utbredt enn det mange nordmenn ønsker å innrømme og når slike personlige og ofte nedverdigende opplevelser gjentatte ganger bortforklares med generelle årsaker undermineres intelligensen til den som lever i den virkeligheten.

Årsakene til den skeive utvelgelsen kan riktig nok være sammensatte, men hvis vi tar for oss de sosiologiske og psykologiske aspektene kan vi kanskje komme frem til noen forklaringer. Den gjennomsnittsnordmannen er oppvokst i et etnisk norsk miljø, har lite eller ingen kontakt med mennesker av en annen kulturell bakgrunn, har et nettverk bestående stort sett av folk som ligner dem selv; utseende,opprinnelse etc. og hadde mer eller mindre sitt første møte (hvis i det hele tatt) med en utenlandsk person i relativt voksent alder. Forvridde, unyanserte og klisjeaktige mediaoverskrifter blir som regel informasjonsbasen flest nordmenn danner sine inntrykk av minoriteter utifra. Det er derfor ikke spesielt nedslående at terskelen for å velge bort noen som trigger negative assosiasjoner eller avviker fra det familiære er lav. Dette er forøvrig noe mange flerkulturelle nordmenn kan bevitne, i f.eks intervjusammenhenger (når de først blir innkalt) opplever de å bli nøyere gransket enn sine etniske norske venner med flere inngående spørsmål og et par ekstra intervjurunder hvor til og med resepsjonisten skal gjøre opp en mening om dem.

Ja, disse naturlige psykologiske og sosiologiske mekanismene innvirker på lederes valg i rekrutteringsprosesser men er dog ikke ensbetydende med ansvarsfraskrivelse. Man ønsker jo å tro at en intelligent arbeidsgiver fra et homogent miljø likevel er full kapabel til å se forbi noe så ubetydelig som etnisitet når det skal velges en kompetent ansatt som kan ta bedriften til nye høyder. Med forutsetning at kandidater er kvalifiserte, hvilken bedrift ved sine fulle fem i en så globalisert verden som vi lever i, tør å selektere kandidater basert på noe så trivielt som mengden melanin produksjon i kroppen eller et tildelt familienavn. Man skulle trodd at menneskelig kompetanse veier mer enn etnisk tilhørighet. I dagens über konkurransepregede marked med kravstore forbrukere  er det forretningsmessig ulogisk at personer med innsikt i nye markeder, evne til å bringe nye tilnærmingsmåter på bordet, har flerkulturell forståelse og språk kompetanse, utelukkes fra arbeidslivet pga. irrasjonelle resoneringer.

Jepp, Norge er et flott land men i likhet med andre land har også det norske samfunnet en god del grums bak den polerte fasaden, og jo tidligere vi erkjenner den usmakelige virkeligheten mange av våre medborgere tvinges til å leve i desto snarere vil vi kunne endre ting til det bedre.

For videre lesing;

http://www.dagbladet.no/2011/01/10/kultur/debatt/kronikk/arbeidsliv/14983307/‘

www.hrnorge.no/Norsk/Nyheter/Nyheter_2010/Ledere+med+fargesyn.b7C_wlLO2P.ips

http://e24.no/makro-og-politikk/article3974348.ece

http://e24.no/makro-og-politikk/article3974372.ece

(Bilder hentet fra db.no og google images)

Kurtiseringens død

Kampen for likestilling mellom kjønnene har vært et viktig og komplekst tema som ikke kan diskuteres på et generelt plan. Likestilling kan diskuteres i relasjon til arbeid; lik lønn for lik arbeid, kvinners innpass i visse mannsdominerte yrker eller at forfremmelser til toppstillinger ofte faller på menn. Vi kan diskutere likestilling i relasjon til samliv og par forhold; kvinnen (enten frivillig eller motvillig) er den som blir værende hjemme med barna. Ved spørsmål om abort, er det kvinnen som har det siste ordet. Ved skilsmisse er det kvinnen som trekker det lengste strået, ihvertfall når det angår barna. Likestilling diskuteres også i relasjon til atferd overfor det motsatte kjønn; en kvinne kan være aggressiv overfor en mann, men ikke omvendt. Kvinnen anses som det svake kjønn og kan åpenlyst uttrykke sine følelser mens en mann, det maskuline kjønnet, forventes å undertrykker sine.

Likestilling og atter likestilling, en sammensatt, innviklet og fragmentert tematikk som utfordrer det tradisjonelle, men visker bort de grunnleggende fysiologiske og psykologiske forskjellene mellom kjønnene. Likestillingsdebatten berører uten tvil flere kritiske samfunnsområder og er ironisk nok ikke spesielt likestillende i mange tilfeller. Det er ikke få ganger mannen opplever å komme til kort eller bli tilsidesatt  i gitte situasjoner fordi sentrale deler av lovverket synes å favoriserer kvinnen.

Likestillingsoppfatning i f.eks. dating sammenheng kan sette en uhyrlig demper på det romantiske når servitøren legger frem regningen. Det oppstår usikkerheter rundt hvem som skal ta frem sin lommebok først og om regningen i såfall skal deles 50/50. For før mannen velger å ta regningen vil han muligens fundere på kvinnens ståsted; vil hun tolke hans gest som en tilnærming til «neste base», (altså i buksa)? Vil kvinnen se på gesten som et overtramp på hennes selvstendighet som en moderne kvinne? Mens kvinnen vil kanskje undre; om hun fremstår som gammeldags ved å la han ta regningen? Vil han forvente «noe» i gjengjeld? Vil han bli pinlig berørt eller fornærmet dersom hun velger å ta delvis eller hele regningen?

Ser vi på likestillingskampen og dens utvikling er det forståelig at det nå er oppstått et samfunn hvor det ikke lenger er en selvfølge at mannen tar regningen som en høflig gest og kvinnen takker ja med et smil uten videre analysering. For den gesten man ellers ville betegnet som manerer i tidligere generasjoner (ikke lengre tilbake enn generasjon x) blir nå diffust og ilegges ulike betydninger. Det å utføre en velmenende handling ovenfor det motsatte kjønn er tildels fornedret og mistenkeliggjort. Det er ikke særlig sjarmerende når en kvinne på en date responderer med, «nei takk, jeg tar den selv jeg», når mannen høflig spør henne om hva hun ønsker å drikke. Det er heller ikke særlig ridderlig når en mann i etterkant av en date understreker sin fantastiske gest med en insinuasjon om at et kyss vil være på sin plass for den (stusslige) koppen med kaffe han spanderte.

Det er ikke til å komme utenom, menn og kvinner er forskjellige, vi ser verden gjennom ulike filtre og vi ønsker å bli behandlet ulikt. Så da kan man stille spørsmålet, er det så galt å omfavne våre ulikheter? Fordi likestilling forveksles med likeverd er begrepet blitt overdimensjonert og kampen som startet for å gi kvinner like rettigheter som menn har nå spunnet til å favne omtrent alle arenaer i vårt moderne samfunn. Det har spunnet i så måte at mange av oss ikke lenger vet hva kampen i utgangspunktet gjaldt. Noen av oss tolker likestillingsbegrepet bokstavelig og overfører det til alle aspekter av livet. Mens andre klamrer seg fortsatt til de gode gamle tradisjonene der en mann skjemmet bort kvinnen ved å kurtisere og kvinnen simpelthen lot mannen gjøre det uten noe skepsis. Vi vil neppe finne veien tilbake til den gode gamle tiden da en kaffe betydde en kaffe og en middag betydde en flott handling. Oppfatningen av gester og manerer på datingfronten er forlengst endret og vil stadig redefineres så lenge likestillingsbegrepet ikke har en presis og helhetlig betydning.

(bilder fra google images)

5 morsomme klipp om rasisme og stereotypier

# 1.

Disney har gang på gang fått gjennomgå for deres til tider rasistiske filmer som spiller på stereotypier av ulike etniske grupper. F.eks sangen til krabben i filmen «Ariel» hvor han med sin distinktiv jamaicansk aksent råder havfruen å bli under vann for  da slipper dem å jobbe. Eller introsangen til Alladin filmen (1992) der personer i Midtøsten skildres som brutale, halshoggende barbarer, med følgende tekst: «I come from a land….where they cut off you ear if they don’t like your face, it’s barberic but hey it’s home…». De endret denne setningen til noe mer diplomatisk; » …where it’s flat and inmense and the heat is intense…» etter oppstyr fra arabere. Disney har måttet føye seg utallige ganger til kritikk også fra afro-amerikanere som mener at afrikanere i Disney filmer ofte fremstilles som dumme, analfabeter og primitive. Bedøm selv! Min personlig favoritt begynner på tid 1:02.

# 2

Italiensk reklame viser en husmor som bytter ut sin bleike dvaske ektemann med en sterk svart mann. Selv ser jeg ikke rasismen i denne, hadde ikke hatt mange damer i mot å bytte ut sine usexy menn med noe mer tiltalende kun ved å putte dem i vaskemaskinen. Det mirakel vaskepulveret ville nok de fleste kvinner har hamstret inn. Døm selv!

# 3

Denne er spesielt morsom og minner meg om Norge og mange nordmenns holdninger ovenfor utledninger. Det klages på at det finnes for mange fremmedkulturelle, men paradoksalt er det flere og flere med utenlandsk bakgrunn som  jobber i helsesektoren og pleier nettopp disse personene med holdningproblemene i deres mest sårbare øyeblikk.

#4

Denne trenger ingen videre introduksjon!

#5

Det er ingenting verre enn uvitenhet som resulterer i uforskammet holdninger og handlinger. Reklamen har vært veldig kontroversiell, men den gir et meget bra bilde av rasismens sanne ansikt. Rasisme gjør en usedvanlig stygg!

Nytt år – Nye dører

“The first step towards getting somewhere is to decide that you are not going to stay where you are.”

Om ikke så altfor lenge takker 2010 for seg, for alltid, og inn kommer 2011 med nye utfordringer, muligheter og lærdom. 2010 for noen har innbært sorg, blod, svette og tårer mens for andre glede, håp og muligheter. Noen har tatt farvel med denne verden og gitt rom for at nye sjeler kan si hallo. Noen vil huske 2010 som et fantastisk år hvor drømmer gikk i oppfyllelse likeså vil noen huske 2010 som et hersens år som ikke gikk fort nok unna. Andre vil huske 2010 som et helt vanlig år verken merkverdig eller nevneverdig som har gått forbi slik alle de andre forgående årene. Uansett hva 2010 har betydd for deg er 2011 en åpningsport til nye begivenheter som venter på å oppleves. Ingen av oss vet hva dette nye året vil bringe, men sant skal være sagt er det i alles interesse at året bringer med seg åpenbaringer, klokskap, kunnskap, toleranse, åpenhet og nye bekjentskap.

For Charity safari sin del er dette listen for hva 2011 kan godt inneholde:

1. Færre, aller helst ingen Islam debatt av noe slag – verden har altfor mange langt viktigere temaer som fortjener oppmerksomhet og engasjement.
2. Endring i bistandsorganisasjoners markedsføringstrategi – la oss se positive sider av den 3.verden i neste TV-aksjon (vi glemmer at vi tross alt er mer like enn ulike)
3. Lavere arbeidsledighet– både her hjemme og i utlandet
4. Færre ledere med fargesyn – vil se færre høy kompetente personer med utenlandsk bakgrunn i jobber langt under det deres kompetanse og evne tilsier.
5. Ned noen kilo – 5 kilo lettere i løpet av 2011
6. Flere «ikke-etnisk norske» ansikter på TV – her snakker vi ikke nyhetsoverskrifter
7. Færre reality programmer – à la Robinsonekspedisjonen, Paradise hotell
8. Fjernet NRK lisens – NRK endelig skjønner at lisensen er usanselig gammeldags
9. INGEN flere sosiopater med strap-on bomber
10. Og selvfølgelig mer fred og harmoni på jord

 

Godt nyttår til dere, make it a good one!

Din plassering i søskenflokken bestemmer hvem du er!

Det hender at du kanskje i ny og ne funderer over hvorfor du og dine søsken har blitt så forskjellige enda dere alle er oppvokst med samme mor og far under samme tak. Klart at arv spiller en viktig rolle her, vi er alle predisponible for visse personlighetstrekk og iboende egenskaper som fostres av miljøet.

Som den førstefødte i søskenflokken min var det noen fordeler. Som mor og fars førstefødte fikk jeg uendelig mye oppmerksomhet, jeg var deres øyensten. Baksiden var at jeg også var prøvekaninen, gjenstand for prøving og feiling. Og da min lillebror kom til verden ble jeg detronisert og ufrivillig tildelt en ansvarsrolle. Enda det bare var få år mellom oss var jeg den som måtte passe på ham. Fikk som regel skylda for alt den lille djevelen gjorde, for han var minst og visste ikke bedre. Når han falt og slo seg på lekeplassen fikk jeg kjeft for hans uforsiktighet. Han fikk ros for sitt skolehåndverk, jeg derimot fikk et lite nikk om jeg var heldig, for det skulle bare mangle at jeg laget noe bra. Jeg ble konstant sendt til butikken for å kjøpe hans bleier, rydde opp etter han, lage maten hans og slik foregikk det opp gjennom hele oppveksten. Jeg var eldst og måtte alltid vite bedre, gjøre bedre, ta ansvar og være et godt forbilde…jeg kunne ikke feile.

Foreldre behandler aldri sine barn likt selv om de tror det,og det er bevist at foreldre kjefter mer på sitt eldste barn enn sitt senere fødte. Slik forskjellsbehandling pågår gjennom hele oppveksten og fortsetter i voksen alder. Med det utgangspunktet er det ikke rart at man blir forskjellige og velger ulikt.

Eldste barn får oftest prestasjonspress bevisst eller ubevisst fra sine foreldre og dette vises i valg og roller barna inntrer senere i livet. Studier viser at blant ledere, presidenter og topp idrettsutøvere vil man finne flest førstefødte. Det forklarer kanskje hvorfor jeg selv har fått tildelt eller påtatt meg ansvarsroller og lederrolle i karrièreveien. Jeg har jo tross alt (ufrivillig) fått mange års gratis ledertrening. I venneflokken er jeg den som initierer, organiserer og planlegger ting.  Jeg har en umettelig konkurranse instinkt og vil prestere i det meste jeg foretar meg. Studier viser også at blant idol-deltakere, fallskjermhoppere, globetrottere, kunstnere og artister finner man flest yngste/senerefødte. Det er ingen stor gåte, yngstefødte «babyen» i familien får en langt mer frigjort oppdragelse, for når de kommer til verden har foreldre lært av sine feil med tidligere fødte og unngår dermed fallgruvene. Det høres idyllisk ut å være sistefødte, friere tøyler, masse ros, kos og kjærlighet, ulempen derimot er at de aldri blir kvitt «baby» stemplet og må kontinuerlig streve for å bli tatt seriøs både av sine eldre søsken og foreldre.

Uansett plassering i søskenflokken har det sine fordeler og ulemper, men det er slående hvordan nettopp denne plasseringen avgjør dine valg, roller , partnervalg, drømmer…ja så å si hvem du er!

Hva var du i søskenflokken?? Legg en kommentar.

For dere som synes dette er et morsomt tema: Anbefales boka, «Lillesøster hopper fallskjerm» av Elisabeth Schonbeck.

Lys, Lysere, Lysest

Voksende opp i Ghanas hovedstad ble jeg tidlig gjort oppmerksom på at lystonet hud var vakker. Personer som var «light-skinned» (karamel farget) ble glorifisert og hauset opp som gudsendte. De som havnet på den andre siden av mørkhets skalaen ble betegnet som «Charcoal» (kull) og i mange tilfeller ble de sett ned på og forskjellsbehandlet deretter, særlig verst var det for jenter. Kvinner misunnet sine lysere tonede venninner og priset gud dersom de fødte et lyst barn. Å være lys i huden var et privilegium mange ville tilegne seg. Billetten til høyere sosial status lå derved i hudbleking (Skin bleaching/whitning), en praksis hvor ulike produkter brukes for å lysne huden opptil flere ganger dens opprinnelig tone. Hudbleking var dagligdags affære men likevel tabu å snakke om. Produktene var relativ dyre så de som ikke hadde råd til å bleke hele kroppen ble seende ut som et rene freakshow, med lyst ansikt og resten av kroppen mørk. De fikk navnet «Fanta faces og coca-cola bodies». Sluttet man med blekingsritualet oppdaget man fort at huden bare ble mørkere enn dens opprinnelige utgangspunkt (før bleking). Mange ble dermed fanget i en ond sirkel som resulterte i en avhengighet med forferdelige arr og andre hud deformasjoner som følger.

Selv om praksisen fortsatt er gjeldende den dag i dag har holdninger blant afrikanere heldigvis endret seg noe siden min barndomstid. Naturlig hudfarge og det etniske særpreget er blitt mer verdsatt og er i større grad foretrukket.

Hudbleking fenomenet er også svært utbredt i f.eks India, Kina, USA, Brasil og Thailand. Det er stortsett kremer, oljer, serum, gele og såper som anvendes. I store deler av Asia er det vanlig å finne klinikker spesialisert innen hudbleking. Det finnes også sofistikerte midler som tabletter eller injeksjoner som blokkerer eller reduserer melanin produksjonen i kroppen. Som alle andre forfengelighet industrier er også denne formidabel lukrativ. Noen år tilbake satte EU forbud mot blekingsprodukter grunnet innholdet av sterke steroider og diverse kreftfremkallede stoffer. Etter det har Afrika vært blant dumpe stedene for disse giftige og illegale produktene som ironisk nok produseres i EU med det eneste formål å eksportere dem til bl.a Afrika.

Det er ikke spesielt merkverdig at hudfarge komplekser eksisterer og favner tvers av etnisk- og landegrenser når vestlig skjønnhetsidealet dominerer den globale kulturen. Sjelden pryder mørkhudede (eller andre etnisiteter) coveret av norske eller internasjonale blader. Hoved argumentet er at mørkhudede ikke genererer gode nok salgstall. Når det først brukes en mørkhudet person på et cover blir de retusjert til å ligne det vestlige idealet ved at etniske attributter minkes eller strippes bort.

Et eksempel er L’Oreal reklamen med Beyoncè der forbrukere ble presentert med en hvit versjon av superstjernen. Dette skapte naturligvis enorm oppstyr rundt både stjernen og skjønnhetsgiganten. Beyoncè er naturlig «light-skinned» og en global kjendis, selv på sitt verste hadde hun med høy sannsynlighet klart å selge L’Oreal sine produkter i bøttevis. Så da stiller man jo spørsmål ved nødvendigheten i å gjøre henne lysere og attpåtil gi henne vestlige trekk. Et annet eksempel er «Precious» stjernen som på coveret til Elle Magazine ble lysnet flere nyanser. Salgstall kan neppe valideres som et troverdig argument i disse tilfellene. Endringene reflekterer simpelthen forestillingene som ligger latent hos veldig mange mennesker verden over; Lys er vakrest.

Beyoncè reklame for L'Oreal

Gabourey Sidibe fra filmen "Precious"

Flere afroamerikanske kjendiser deriblant Rihanna og Lil Kim har blitt anklaget for å lysne huden. Selv har ingen av dem hverken bekreftet eller avkreftet påstandene. Bedøm selv!

Rap dronningen Lil Kim før og etter

Rihanna før og etter

Afrikanere er afrikanere verst

Noe som stadig forundrer meg er diskrimineringen afrikanere i mellom (for ordenskyld spesifiseres regionene som: Øst, Vest,Sør og Nord for kontinentet). Der er en fæl tendens til å se ned på hverandre. Det bunner ikke i hat, men heller forakt. En Eritreisk jentes umiddelbar respons etter hun fikk vite at jeg er Ghaneser, var et overrasket ansiktsuttrykk med påfølgende; «Jøss det hadde jeg aldri trodd! Jenter fra Ghana er som regel jævlig stygge. Men du ser jo ikke ut som en Ghaneser overhodet». Denne responsen er gale på så mange nivåer; er dette et kompliment bakt inn i en fornærmelse eller en fornærmelse bakt i et kompliment?

Tvetydigheten satte full forvirring i mitt hode, visste ikke helt hvilken ende jeg skulle ta tak i eller reagere på. For det er en rimelig spesiell følelse å bli overøst med et kjempe kompliment som er akkompagnert med en gigantisk fornærmelse.  Jeg er langt vakrere enn mine 22 millioner Ghanesiske medsøsken men bare fordi jeg ikke ligner dem. En hel folkegruppe blir altså betegnet som JÆVLIG stygg. Ironisk nok var jeg ikke overrasket over hennes utsagn. For hvorfor skulle jeg det, mange Ghanesere synes Eritreisk, Somalisk, Etiopisk personer er mindre vakre. Det er ikke uten grunn at første presidenten i Ghana (Kwame Nkrumah) mislykkes i forsøk på å skape et forent Afrika, noe à la USA. Et vellykket union hviler først og fremst på gjensidig respekt, anseelse og villigheten til å lære av hverandre. Afrikanere på generelt basis liker ikke tanken på å assosieres med resten av Afrika.

Det finnes unntak, nemlig afrikanere som er født i et Europeisk land, adopterte Afrikanere (til en hvit familie) eller blandet personer (med èn afrikansk forelder). Disse ønsker som regel å utforsker sine røtter. Og fordi de ikke deler samme filtrene som en person født og oppvokst i Afrika er de veldig åpne ovenfor andre Afrikanere uavhengig av regiontilhørighet. De fascineres av kontinentet og er lærevillige.  Det er sjelden afrikanere blandes romantisk sett med hverandre, man vil svært sjelden se en Vest og Øst Afrikaner i et parforhold. Heller ikke en Nord og Vest afrikaner. Innad i regionene forekommer det også slike rariteter; Ghanesere, Gambianere , Togolesere og Nigerianere (Vest) rynker på nesen ved tanken på å et seriøst forhold  med hinannen. De som trosser disse usynlige forestillingene blir stemplet som utagerende og kulturelle avvikere uten moralsk rotfeste.

Fordommene er bisarre og gjelder selv innad i landene. En person tilhørende en spesifikk stamme kan bli sett ned på dersom de innleder et forhold med en person tilhørende en annen stamme. Hva skyldes så dette…?  Hendelser i kolonitiden kan ha lagt plattformen for dagens sære tendenser. Europeere kategoriserte afrikanere etter fysiske attributter. Attributter som lys hudtone, myke ansiktstrekk og god høyde ble døpt vakre og siviliserte. Det medførte høyere plassering på sosial rangstigen og bedre levevilkår. Attributter som mørk hudtone og fremtredende ansiktstrekk ble gruppert som underutviklet og usivillisert og fikk lavest plassering på stigen.

En nærmere 100 år lang (reelle kolonitiden) kynisk indoktrinering influerer utvilsomt psyken, bevisst eller ubevisst. Et tragisk godt eksempel på dette er massakren i Rwanda 1994 hvor Tutsiene ble forfulgt og slaktet av Hutuene. En underliggende årsak var at Tutsiene hadde lenge hatt privilegier fordi de ble klassifisert av koloniherrene som den siviliserte gruppen i landet. Hutuene var samfunnets avskum.

Jeg ser frem til den dagen når afrikanere fra Øst, Vest, Sør og Nord for kontinentet får en mer tolerant forståelse for hverandre slik at genuint tette bånd og nærhet kan knyttes.

(På bildene ovenfra og ned; Belinda Baidoo (Ghana,Vest-Afrika), Ubah Hassan (Somalia, Øst-Afrika), Alek Wek (Sudan, Nord-Afrika), Andiswa Manxiwa (Sør-Afrika), Ukjent (Algerie, Nord-Afrika)

Hvordan kvinner løser mannfolk problemer

La oss ta en titt på kvinners problemløsning prosess i en situasjon som omhandler f.eks det motsatte kjønn. Venninneflokken «et jury panel» samles til en hel aften for følelsedeling. Vin og snacks står på menyen og alle setter seg rundt den fortvilte. Vinen sprettes opp og delibereringen er igang. Den fortvilte blir bedt om å gi en detaljert beskrivelse av situasjonen/hendelsen fra start til slutt….herunder hva som ble sagt, hvordan og i hvilket tonefall, også kroppsspråk blir lagt ekstremt vekt på (…for hvis mannen blunket idet han ga et fortryllende kompliment kan det avsløre hans indre tanker og evt. skjulte motiver).Til den inngående beskrivelsen er fullført har venninne jury panelet antageligvis konsumert et par glasser med alkohol der både analyse og kreativitet cellene er på høytspenn. Fornuft og forenkling cellene derimot blir sakte men sikkert dyttet i et mørkt, lumsk hjørne og tilslutt fordufter. Det foretas en grundig gjennomgang iform av analyse og diskusjon. Dette blir da grunnlaget for en solid og strategisk handlingsplan. Enda en flaske vin sprettes opp og fordeles blant jury medlemmene, og til nå løper analyse og kreativitet cellene løpsk. Deretter hagler ulike løsningsforslag fra jury panelet frem til det enes om 1 – 2 valgalternativer og derved kan det settes et forløpig punktum i saken. Hvor effektive og konstruktive forslagene er kan sikkert diskuteres, men til syvende og sist sitter den fortvilte (som forøvrig ikke er så fortvilt lenger) igjen med en følelse av tilfredshet, empowerment, kontroll og oppglødd til å gå ut i verden se problemet rett i øynene og gi det fingeren. Og til det sier jeg bare en ting…SKÅL…problem solved(ihvertfall inntil videre)!!!!!

Hvorfor han svarer og hun ikke forstår

Som en kvinne har du garantert befunnet deg i vriene situasjoner og nærmest automatisk snudd til dine venninner for kritisk vurdering og råd. Hvorfor valget faller på venninnene og ikke menn (enten partner eller kompis) er ikke alltid lett å forklare…det oppleves som det mest riktige. For det er jo ikke slik at menn ikke lytter eller gir gode og nyttige råd, men det eksistere et slags usynlig bånd mellom kvinner som ikke helt kan ordlegges.

Forskjellen mellom menn og kvinner er udiskutabel, menn tenker annerledes, tilnærmer seg problemer forskjellig og tillegger ting ulik betydning. De opplever verden rundt seg gjennom fullstendig ulike filtre. Så når mannen kommer med rikelig innspill føles det liksom ikke nok, kvinnen klarer rett og slett ikke å slå seg til ro med mannens forslag.  Dette skyldes at menn kommunisere på en annen måte enn det kvinner gjør. Menn snakker ikke om følelser og har en praktisk «fix- it» tilnærming til saker og ting hvorav han identifisere problemet, finner en løsning og gå videre. Dette til stor frustrasjon hos kvinner og driver mange til vannvidd.  For lets face it…det er veldig lite interessant for de fleste kvinner å få alle de rette og praktiske løsningene slengt i fleisen når de forteller om hun bitch’en (som er tilfeldigvis en kilde til ekstrem sikling blant mannlige kolleger) på jobben som gjør livet surt bare ved å være tilstede.

Nei å Nei…praktisk løsning my ass! Kvinner la neppe sine problemer reduseres til en quick fix praktisk viss-vass løsning. Kvinner vil høre fraser som; «jeg vet akkurat hvordan du føler» ,«jeg er SÅ enig med deg» eller «Hun har helt sikkert ligget med en haug med menn». Kvinner er intuitive av natur og er verdensmestere på dette området, for det er tross alt bare en annen kvinne som vet hvordan det er å være en kvinne. Bare en annen kvinne vil le med deg til dere begge gråter når det mimres første gang du brukte tampong hvor din beste venninne sto vakt utfor baderommet og leste opp innsettingsinstruksene. Bare en kvinne vil sette pris på den skålen du fant på et antikk marked med farger som matche perfekt til stuen. Så da et det kanskje ikke så rart at kvinner snu til sine venninner når de står ovenfor små og store problemstillinger.

Forvridd persepsjon

Den lykkeligste tiden i mitt liv var antageligvis perioden da jeg som ei lita jente sprang bekymringsfri rundt i mitt fødested Accra. Var blant de  ivrigste på skolen både når det gjaldt skoleaktiviteter og akademisk prestasjoner. Den gang var det mange fattige Ghanesere som reiste avgårde til vesten for å bosette seg og når de omsider kom hjem igjen hadde de flere store kofferter hver på slep med det vakreste innhold. De ble tatt imot som konger og dronninger idet de satte foten ut av flyet og spradet stolt i sine vakre klær. Man så på dem med beundring, men aller mest misunnelse. De fortalte historier om Europa, et sted med vakre mennesker som bodde alle i store flotte hus og hadde opp til 3 biler per hushold. Festmåltider var hverdagskost for de som bodde i Europa….og de hadde så mye mat at de ikke klarte å spise opp alt som ble tilberedt. Det var et slikt bilde de aller fleste i Ghana satt med; Europa var stedet, Europa var livet, Vesten var himmelen!

Denne oppfatningen av Europa har endret seg noe siden den gang, ikke at det er så fryktelig lenge siden jeg var litla jenta. I løpet av de siste 20 årene har flere og flere gjennomskuet våset som har over lengre tid farget folks oppfatning av vesten.  De virkelige historiene var noe annerledes, man hørte aldri om de mange timene folk måtte jobbe for å samle opp nok kapital til å skaffe seg alle de flotte tingene de smykket seg med når de ankom hjemlandet. Man hørte heller ikke om dem som ble spyttet etter/på av de innfødte. Ikke hørte man om de tragiske historiene, som en utmattet mann i påvente av banen sovnet stående på plattformen og akkurat idet toget kjørte innover tippet han fremover og ble drept momentant. Det at de fleste (med unntak av de som studerte) måtte jobbe i et fysisk krevende og sosialt lavmål arbeid fra 6 om morgningen til midnatt hver bidige dag ble utelatt.  Denne overdrevne arbeidsmengden hadde ikke noe relativ logiske årsaker som f.eks å dekke et høyt boliglån, studielån etc….de aller fleste hadde ikke noe gjeld så den mengden de jobbet var helt ubegripelig. Det som var imidlertid en viktig motivasjonsfaktor var av verdirasjonelle art. Pengene som ble tjent ble spart opp og store beløp ble sendt til slektninger i hjemlandet. Delvis for å vise at ferden til «himmelriket» hadde lønnet seg og at de gjorde det uten den minste anstrengelse. På den måten oppfylte man nådeløse forventninger og som resultat ble de glorifiserte persepsjonene av livet i Vesten opprettholdt.

Man kan stille seg selv følgende spørsmål; har utflyttede afrikanere noe skyld i at Vesten fortsatt oppfattes som himmelriket, noe som i sin tur medvirker til at mange afrikanere anser sitt eget hjemland som fortapt og dermed også fraskrive seg egen rolle i utviklingen av sin nasjon…?