Afrikas ukjente historie

NRK viser en britisk dokumentarserie som tar for seg Afrikas ukjent historie. Dokumentaren består av fire episoder og fokuserer på den ekstraordinære historien om ulike Afrikanske kongedømmer før kolonitiden. Fortellingen presenteres på en flott og original måte og avliver myter som er oppstått som en følge av Vestens imperialisme. Her stadfestes bl.a. at flere afrikanske nasjoner var langt forut sin tid, noe Europeere i kolonitiden og i moderne tid ikke trodde var mulig. Det var og er (kanskje) fortsatt uhørt at afrikanere var siviliserte og evnet å skape konstruksjoner, verktøy og hverdags gjenstander som var langt foran den vestlige verden. Ta en titt på denne serien, det er temmelig sikkert at du vil bli noe klokkere. Klikk her!

ARISE Magazine

ARISE Magazine er Afrikas første globale mote og kulturblad som profilerer Afrikanske suksesshistorier innen mote, musikk, forretning og politikk. Bladet viser den moderne Afrika, den delen som sjelden kommer frem i internasjonale medier. Bladet har siden sin lansering i 2008 gjort enorm suksess både i afrikanske land og internasjonalt. En rekke profilerte celebriteter og kjendiser som bl.a. Akon, Naomi Campbell, Iman, Beyoncè, Alicia Keys og politikere som Collin Powell, Kofi Anan har bidratt i mer eller mindre grad til bladets suksess ved å stille opp på coveret, i reportasjer, på events eller gjennom » buzz».

Bladets misjon er å balansere en ellers unyansert fremstilling av Afrika og dets innbyggere ved å presentere afrikanere og personer med afrikanske røtter som har gjort suksess eller seg bemerket på mote, kultur, politikk og forretningsfronten. Bladet har også lansert egne Fashion week events hvor de introduserer afrikanske designere på internasjonale arenaer som f.eks New York fashion week.

ARISE Magazine entreer verden på et fabelaktig tidspunkt – Afrika er i medvind, afrikansk design/kultur får et stadig større marked både i Afrika og globalt. Du kan besøke online magazinet her. Men befinner du deg tilfeldigvis i London, New York, Paris, Milano, Nigeria eller Sør-Afrika kan du ta med deg et eksemplar(eller to) av ARISE Magazine. Sjekk også ut bladets Facebook side her.

5 morsomme klipp om rasisme og stereotypier

# 1.

Disney har gang på gang fått gjennomgå for deres til tider rasistiske filmer som spiller på stereotypier av ulike etniske grupper. F.eks sangen til krabben i filmen «Ariel» hvor han med sin distinktiv jamaicansk aksent råder havfruen å bli under vann for  da slipper dem å jobbe. Eller introsangen til Alladin filmen (1992) der personer i Midtøsten skildres som brutale, halshoggende barbarer, med følgende tekst: «I come from a land….where they cut off you ear if they don’t like your face, it’s barberic but hey it’s home…». De endret denne setningen til noe mer diplomatisk; » …where it’s flat and inmense and the heat is intense…» etter oppstyr fra arabere. Disney har måttet føye seg utallige ganger til kritikk også fra afro-amerikanere som mener at afrikanere i Disney filmer ofte fremstilles som dumme, analfabeter og primitive. Bedøm selv! Min personlig favoritt begynner på tid 1:02.

# 2

Italiensk reklame viser en husmor som bytter ut sin bleike dvaske ektemann med en sterk svart mann. Selv ser jeg ikke rasismen i denne, hadde ikke hatt mange damer i mot å bytte ut sine usexy menn med noe mer tiltalende kun ved å putte dem i vaskemaskinen. Det mirakel vaskepulveret ville nok de fleste kvinner har hamstret inn. Døm selv!

# 3

Denne er spesielt morsom og minner meg om Norge og mange nordmenns holdninger ovenfor utledninger. Det klages på at det finnes for mange fremmedkulturelle, men paradoksalt er det flere og flere med utenlandsk bakgrunn som  jobber i helsesektoren og pleier nettopp disse personene med holdningproblemene i deres mest sårbare øyeblikk.

#4

Denne trenger ingen videre introduksjon!

#5

Det er ingenting verre enn uvitenhet som resulterer i uforskammet holdninger og handlinger. Reklamen har vært veldig kontroversiell, men den gir et meget bra bilde av rasismens sanne ansikt. Rasisme gjør en usedvanlig stygg!

Afrikansk mote – VLISCO

VLISCO, et Nederlandsk selskap som har designet og produsert fargerike tekstil (også kalt Dutch Wax) for afrikanske konsumenter siden 1846. Deres tekstil har spilt en vesentlig rolle i Vest og Sentral Afrikas kultur såvel som det tradisjonelle motebildet (se også tidl. innlegg:Fra Afrika til Gucci). Tradisjonelt er det vanlig å eie et skreddersydd plagg av Vlisco. Tekstilen er eksklusivt og relativt dyr, det kan likestilles med statusen som tilskrives internasjonale merker som f.eks Gucci og Armani. Vlisco tekstil er en materiell gode, eierskap indikerer/symboliserer ens (tilsynelatende) velstand og sosial rangering. Kvaliteten er upåklagelig, tekstilen er enormt slitesterk og holder seg i årevis. Selskapet har eksistert i over 150 år og omsetter for titalls millioner dollar årlig, de er sett og vis et levende testament på kjøpekraften i mange Afrikanske land. De har gjort usedvanlig suksess på å trår der mange ikke våger eller enser. De har spesialisert seg på et marked som altfor ofte undervurderes av resten av verden. Vlisco har unike, inspirerende og ekspressive design som treffer målgruppen ned til ryggmargen. Synd for de selskapene verden over som fortsatt ikke har skjønt de kommersielle mulighetene på kontinentet. Du kan besøke Vlisco her. PS: Legg merke til den vakre Fredrikstad jenta, Sonja Wanda på to av bildene.

Sjekk også den kule VLISCO reklamesnutten med Sonja Wanda.

Vi er mer like enn ulike

«100 millioner afrikanere lever som deg» lyder overskriften til Aftenpostens første av i alt 5 serier som skal ta for seg de positive endringene på det afrikanske kontinentet. Så langt synes dette lovende, et friskt og herlig initiativ som introduserer den andre siden av en ellers ensidig fremstilling. Jeg i likhet med mange er lut lei av at oppblåste mager og fluebefengte personer skal være den eneste virkeligheten verdt å nevne om Afrika og dets innbyggere. Følg med på denne serien de av dere som ønsker å bli kjent (eller i det minste få litt bedre innblikk) med et annet Afrika enn det som normalt mattes storsamfunnet gjennom diverse kanaler, enten det er u-hjelp/bistand organisasjoners markedsføringsstrategi eller tabloidisert media.

Initiativet til Aftenposten, selv om jeg ikke er enig i alt som er skrevet hittil, gir serien likevel en etterlengtet skildring som viser noe annet enn støv, sult, død og elendighet. Charity Safari deklarerer herved å «Like» Aftenposten…………………..på facebook!

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3958724.ece

Lys, Lysere, Lysest

Voksende opp i Ghanas hovedstad ble jeg tidlig gjort oppmerksom på at lystonet hud var vakker. Personer som var «light-skinned» (karamel farget) ble glorifisert og hauset opp som gudsendte. De som havnet på den andre siden av mørkhets skalaen ble betegnet som «Charcoal» (kull) og i mange tilfeller ble de sett ned på og forskjellsbehandlet deretter, særlig verst var det for jenter. Kvinner misunnet sine lysere tonede venninner og priset gud dersom de fødte et lyst barn. Å være lys i huden var et privilegium mange ville tilegne seg. Billetten til høyere sosial status lå derved i hudbleking (Skin bleaching/whitning), en praksis hvor ulike produkter brukes for å lysne huden opptil flere ganger dens opprinnelig tone. Hudbleking var dagligdags affære men likevel tabu å snakke om. Produktene var relativ dyre så de som ikke hadde råd til å bleke hele kroppen ble seende ut som et rene freakshow, med lyst ansikt og resten av kroppen mørk. De fikk navnet «Fanta faces og coca-cola bodies». Sluttet man med blekingsritualet oppdaget man fort at huden bare ble mørkere enn dens opprinnelige utgangspunkt (før bleking). Mange ble dermed fanget i en ond sirkel som resulterte i en avhengighet med forferdelige arr og andre hud deformasjoner som følger.

Selv om praksisen fortsatt er gjeldende den dag i dag har holdninger blant afrikanere heldigvis endret seg noe siden min barndomstid. Naturlig hudfarge og det etniske særpreget er blitt mer verdsatt og er i større grad foretrukket.

Hudbleking fenomenet er også svært utbredt i f.eks India, Kina, USA, Brasil og Thailand. Det er stortsett kremer, oljer, serum, gele og såper som anvendes. I store deler av Asia er det vanlig å finne klinikker spesialisert innen hudbleking. Det finnes også sofistikerte midler som tabletter eller injeksjoner som blokkerer eller reduserer melanin produksjonen i kroppen. Som alle andre forfengelighet industrier er også denne formidabel lukrativ. Noen år tilbake satte EU forbud mot blekingsprodukter grunnet innholdet av sterke steroider og diverse kreftfremkallede stoffer. Etter det har Afrika vært blant dumpe stedene for disse giftige og illegale produktene som ironisk nok produseres i EU med det eneste formål å eksportere dem til bl.a Afrika.

Det er ikke spesielt merkverdig at hudfarge komplekser eksisterer og favner tvers av etnisk- og landegrenser når vestlig skjønnhetsidealet dominerer den globale kulturen. Sjelden pryder mørkhudede (eller andre etnisiteter) coveret av norske eller internasjonale blader. Hoved argumentet er at mørkhudede ikke genererer gode nok salgstall. Når det først brukes en mørkhudet person på et cover blir de retusjert til å ligne det vestlige idealet ved at etniske attributter minkes eller strippes bort.

Et eksempel er L’Oreal reklamen med Beyoncè der forbrukere ble presentert med en hvit versjon av superstjernen. Dette skapte naturligvis enorm oppstyr rundt både stjernen og skjønnhetsgiganten. Beyoncè er naturlig «light-skinned» og en global kjendis, selv på sitt verste hadde hun med høy sannsynlighet klart å selge L’Oreal sine produkter i bøttevis. Så da stiller man jo spørsmål ved nødvendigheten i å gjøre henne lysere og attpåtil gi henne vestlige trekk. Et annet eksempel er «Precious» stjernen som på coveret til Elle Magazine ble lysnet flere nyanser. Salgstall kan neppe valideres som et troverdig argument i disse tilfellene. Endringene reflekterer simpelthen forestillingene som ligger latent hos veldig mange mennesker verden over; Lys er vakrest.

Beyoncè reklame for L'Oreal

Gabourey Sidibe fra filmen "Precious"

Flere afroamerikanske kjendiser deriblant Rihanna og Lil Kim har blitt anklaget for å lysne huden. Selv har ingen av dem hverken bekreftet eller avkreftet påstandene. Bedøm selv!

Rap dronningen Lil Kim før og etter

Rihanna før og etter

Jakten på Afrikas mest verdifulle ressurs – PR

(Klikk her for å se kartet interaktiv)

En tendens blant kjendiser er å se til nye områder hvor det kan høstes deres ultimate avhengighetsstoff, Publisitet – PR , Afrikas mest verdifulle ressurs. Vi ser kjendiser som hamstrer barn som noen taxfreevarer, de står blant sultende mennesker og gliser fint for kamerateamet de har slepet med for å dokumentere de uselviske gjerningene. Det hevdes at kjendis status brukes for å tiltrekke oppmerksomhet til en viktig sak. Ja, kjendis status tenderer å generer mye penger. Men når det gjelder oppmerksomhet, rettes den stortsett på kjendisene selv heller enn den aktuelle saken. Det lages TV-show for å vise hvem som gjør hva i hvilket omfang.Dette kalles for «Charitainment».

 

«Madonna is focusing on Malawi.  South Africa is Oprah’s  territory.»

– Madonnas PR-ansvarlig-

 

Det begynte i 1984 med Afrikas selvproklamert Messias Bob Geldof sin Band Aid og sangen «Do they know its Christmas?» En sang som brakte inn store summer til sultrammede i Etiopia. Etter den gang har velstående kjendiser dratt på en charity safari, funnet sine «hjertesaker» og kapret hvert sitt område på det Afrikanske kontinentet.  For hjertesaker er det nok å hente av. Der er nok med stakkarslige brune vesener dynket i elendighet som bare venter på at rike barmhjertige stjerner skal komme dem til unnsetning. Deres stusslige skjebner er jo tross alt allemannseie, der i det åpne for å berges av enhver galopperende cowboy. Nå er ikke intensjonen her å gre alle kjendisinitiativer over en kam. Ulik Madonna og diverse andre har noen kjendiser demonstrert respekt og forståelse for kompleksiteten når det angår fattigdomsproblematikken i utviklingsland. De inngår samarbeid med de respektive myndigheter og/eller kompetente organisasjoner for behovskartlegging,  et godt utgangspunkt for langsiktige og forsvarlige strategier. Bill Gates er eksemplarisk på dette, en «silent» engasjert, han utfører sine misjoner i (relativ) stillhet og søker sjelden unødvendig oppmerksomhet.

Man kan ikke la være å ha  betenkeligheter rundt kjendisenes hensikter særlig når man hører Paris Hiltons gjennomtenkte uttalelse; «I know Rwanda went through some traumatic experiences…I think I can help them» . Dette utspillet kom forøvrig etter et sterkt dallende omdømme grunnet voldsom mediastorm og kritikk for sin utsvevende livsstil.  Det er ingen nyhet at Afrika er et PR-mekka for kjendiser, celebriteter og selskaper ( f.eks VOSS vann) søkende etter reposisjonering av sitt merkevare eller omdømme. En Afrika-PR  injeksjon til en døende karriere eller produkt døper imaget til altruistisk, humant og verdensengasjert. Det gir en illusjon om at merkevaren/personen har en dypde som strekker lenger enn den røde løperen eller den ti meters lange Oscar kjolen.

Alle vil redde Afrika, private aktører enten på jakt etter PR eller mening med livet bruker kontinentet som et lekegrind for å realisere dette uten kompetanse eller hensyn til landenes myndigheter.

Et frastøtende eksempel på denne sjåvinismen er vakre Salma Hayek på tur i Sierra Leone. Der tok hun seg friheten til å stappe sin melkesprengte pupp i munnen på en baby, med barnets mor som tilskuer. Hennes argument var at barnet var sulten og hun følte for å gjøre det! Å Gud velsigne Salmas reddende pupp! Landets skikker, verdier og ikke minst verdigheten til den andre kvinnen dreit hun en lang marsj i… Hadde godeste Salma dratt dette stuntet i USA mon tro?

Klippet nederst viser Bruno som diskuterer det hotteste tilbehøret for tiden!

 

Afrikanere er afrikanere verst

Noe som stadig forundrer meg er diskrimineringen afrikanere i mellom (for ordenskyld spesifiseres regionene som: Øst, Vest,Sør og Nord for kontinentet). Der er en fæl tendens til å se ned på hverandre. Det bunner ikke i hat, men heller forakt. En Eritreisk jentes umiddelbar respons etter hun fikk vite at jeg er Ghaneser, var et overrasket ansiktsuttrykk med påfølgende; «Jøss det hadde jeg aldri trodd! Jenter fra Ghana er som regel jævlig stygge. Men du ser jo ikke ut som en Ghaneser overhodet». Denne responsen er gale på så mange nivåer; er dette et kompliment bakt inn i en fornærmelse eller en fornærmelse bakt i et kompliment?

Tvetydigheten satte full forvirring i mitt hode, visste ikke helt hvilken ende jeg skulle ta tak i eller reagere på. For det er en rimelig spesiell følelse å bli overøst med et kjempe kompliment som er akkompagnert med en gigantisk fornærmelse.  Jeg er langt vakrere enn mine 22 millioner Ghanesiske medsøsken men bare fordi jeg ikke ligner dem. En hel folkegruppe blir altså betegnet som JÆVLIG stygg. Ironisk nok var jeg ikke overrasket over hennes utsagn. For hvorfor skulle jeg det, mange Ghanesere synes Eritreisk, Somalisk, Etiopisk personer er mindre vakre. Det er ikke uten grunn at første presidenten i Ghana (Kwame Nkrumah) mislykkes i forsøk på å skape et forent Afrika, noe à la USA. Et vellykket union hviler først og fremst på gjensidig respekt, anseelse og villigheten til å lære av hverandre. Afrikanere på generelt basis liker ikke tanken på å assosieres med resten av Afrika.

Det finnes unntak, nemlig afrikanere som er født i et Europeisk land, adopterte Afrikanere (til en hvit familie) eller blandet personer (med èn afrikansk forelder). Disse ønsker som regel å utforsker sine røtter. Og fordi de ikke deler samme filtrene som en person født og oppvokst i Afrika er de veldig åpne ovenfor andre Afrikanere uavhengig av regiontilhørighet. De fascineres av kontinentet og er lærevillige.  Det er sjelden afrikanere blandes romantisk sett med hverandre, man vil svært sjelden se en Vest og Øst Afrikaner i et parforhold. Heller ikke en Nord og Vest afrikaner. Innad i regionene forekommer det også slike rariteter; Ghanesere, Gambianere , Togolesere og Nigerianere (Vest) rynker på nesen ved tanken på å et seriøst forhold  med hinannen. De som trosser disse usynlige forestillingene blir stemplet som utagerende og kulturelle avvikere uten moralsk rotfeste.

Fordommene er bisarre og gjelder selv innad i landene. En person tilhørende en spesifikk stamme kan bli sett ned på dersom de innleder et forhold med en person tilhørende en annen stamme. Hva skyldes så dette…?  Hendelser i kolonitiden kan ha lagt plattformen for dagens sære tendenser. Europeere kategoriserte afrikanere etter fysiske attributter. Attributter som lys hudtone, myke ansiktstrekk og god høyde ble døpt vakre og siviliserte. Det medførte høyere plassering på sosial rangstigen og bedre levevilkår. Attributter som mørk hudtone og fremtredende ansiktstrekk ble gruppert som underutviklet og usivillisert og fikk lavest plassering på stigen.

En nærmere 100 år lang (reelle kolonitiden) kynisk indoktrinering influerer utvilsomt psyken, bevisst eller ubevisst. Et tragisk godt eksempel på dette er massakren i Rwanda 1994 hvor Tutsiene ble forfulgt og slaktet av Hutuene. En underliggende årsak var at Tutsiene hadde lenge hatt privilegier fordi de ble klassifisert av koloniherrene som den siviliserte gruppen i landet. Hutuene var samfunnets avskum.

Jeg ser frem til den dagen når afrikanere fra Øst, Vest, Sør og Nord for kontinentet får en mer tolerant forståelse for hverandre slik at genuint tette bånd og nærhet kan knyttes.

(På bildene ovenfra og ned; Belinda Baidoo (Ghana,Vest-Afrika), Ubah Hassan (Somalia, Øst-Afrika), Alek Wek (Sudan, Nord-Afrika), Andiswa Manxiwa (Sør-Afrika), Ukjent (Algerie, Nord-Afrika)

Somaliere er samfunnets byller!

Norges fjerde største innvandrerbefolkning, somaliere, utgjør over 23 000  personer. Denne invandrergruppen har kanskje landets verste renommé, de som tilhører denne gruppen blir stemplet som samfunnets verkebyll. Somaliere snakkes om som et folkeslag  med belastninger uten like. De må temmes, bearbeides og stimuleres til å passe inn i det siviliserte samfunn. Individets egenhet har her ingen relevans, hvem man er hviler på storsamfunnets overbevisninger. Lat, khat knaskende, arbeidssky, sosiale snyltere, psykotiske, analfabet er stikkordene som tilskrives  gruppemedlemmene.

Av nysgjerrighet skrev jeg ordet «somaliere» i Googles søkefelt og i løpet av 0.12 sekunder ramlet det inn 37 700 treff med overskrifter som:  «DNA-testing av somaliere og retten til familiegjenforening», «Kaller somaliere for aper», «16-åring gruppevoldtatt av menn av somalisk opprinnelse», «Somaliere er dømt til å mislykkes», «Vil kaste ut somaliere», «Jeg er redd somaliere«, «Somaliere uinteresserte i å jobbe», «Somaliere kan trenge firedoblet dose av antipsykotika». Og i et debatt forum ble det stilt spørsmålet; «er somaliere kunstig fremstilt?»

Dette er kollektiv mobbing og marginalisering på sitt verste. Over 23 000 mennesker grupperes til èn definert kategori; et uhyrlig samfunnsproblem. Det var først etter 319 titler i søkeresultatet at det dukket opp en antydning til positiv omtale. Under tittelen «Vinje vil ha flere somaliere», hvor en ordfører gjør et iherdig forsøk på å forsvare Telemarks 40 somaliske innbyggere ved å rose dem for deres skoleprestasjoner og vennlighet. Hans agenda, å avlive de påstandene som dominerer nordmenns forstillinger om at somaliere i sin helhet er en gjeng latsabber, voldskriminelle og undertrykte slørkledde kvinner. Men godordene forsvinner hen i et hav av hatske  uttalelser fra Norges politikere, samfunnsdebattanter, media og generelle allmennheten.Frem til en ivrig Google-søker når frem til denne hyllesten, har sannsynligvis  de 319 forgående artiklene tatt knekken på mottageligheten for ordførerens ærbødige ord.

Jeg etterlyser en nyansert fremstilling med «gladsak «presentasjoner. Jeg vil se og høre (om) de dyktige, de intellektuelle, de arbeidsomme, de vennlige, de samfunnsbevisste, de vanlige menneskene. Samfunnet trenger å få solskinnshistoriene frem slik at holdninger kan i det hele tatt begynne å endres. Det er langt på tide at de flere tusener som blir urettmessig fratatt sin egenhet, harselert med og foraktet endelig får sitt omdømme gjenoppreist!