Fargesyn til besvær

«Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt……. En ressurs jeg håper arbeidsgivere i økende grad vet å verdsette, er den flerkulturelle kompetansen som mange i landet vårt besitter. Norsk ungdom født av foreldre med annen kulturell bakgrunn har en erfaring og en innsikt som blir stadig viktigere for oss i en mindre verden».

–Kong Harald i sin nyttårstale for 2011–

Det norske samfunnet beskrives ofte som åpent, rettferdig og preget av likhet. Denne likheten settes på prøve nå som det vokser frem borgere med røtter fra et annet land. Dette utspiller seg på samfunnsarenaer som arbeidsmarkedet. Ferske tall fra statistisk sentral byrå stadfester at det er langt større andel etniske minoriteter med høyere utdanning som befinner seg i arbeid de er overkvalifiserte for enn tilfellet for etniske nordmenn. Flere forskningsrapporter avslører også at etnisk minoriteter møter større motgang på jobbmarkedet sammenlignet med etnisk norske. Det er en kjent sak at søknader fra kvalifiserte kandidater med minoritetsbakgrunn blir oversett ved utvelgelsesfasen. Og når arbeidsgivere har flere å velge mellom velges som regel søknaden med det merkelige navnet bort til fordel for det gjenkjennelige. Vi hører stadig om etnisk minoriteter som får opptil 500 jobb avslag, vi hører også om dem som får flere invitasjoner til førstegangs intervju etter navnendring til noe norsk klingende. Nordmenn født av foreldre med en annen kulturell bakgrunn blir gitt norsk navn i overbevisning om at barnas hverdag og fremtid blir enklere. Dette er virkeligheten for svært mange ikke-etnisk nordmenn. Det er umåtelig tragisk at personer opplever i 2011 å måtte gå på akkord med sine drømmer og ambisjoner i det tilsynelatende likestilte landet de er (født og) oppvokst i fordi de bærer et annerledes navn og/eller ser noe annerledes ut enn majoritetsbefolkningen.  Det gjør ikke saken enklere når erfaringene til den utstøtte bagataliseres og forsøkt bortforklart av sine etniske norske venner og omverden, for det er vel høyest  utenkelig at majoriteten i det norske samfunn kan faktisk være så smålig. Faktumet er at forskjellsbehandling bunnet i xenofobi er mer utbredt enn det mange nordmenn ønsker å innrømme og når slike personlige og ofte nedverdigende opplevelser gjentatte ganger bortforklares med generelle årsaker undermineres intelligensen til den som lever i den virkeligheten.

Årsakene til den skeive utvelgelsen kan riktig nok være sammensatte, men hvis vi tar for oss de sosiologiske og psykologiske aspektene kan vi kanskje komme frem til noen forklaringer. Den gjennomsnittsnordmannen er oppvokst i et etnisk norsk miljø, har lite eller ingen kontakt med mennesker av en annen kulturell bakgrunn, har et nettverk bestående stort sett av folk som ligner dem selv; utseende,opprinnelse etc. og hadde mer eller mindre sitt første møte (hvis i det hele tatt) med en utenlandsk person i relativt voksent alder. Forvridde, unyanserte og klisjeaktige mediaoverskrifter blir som regel informasjonsbasen flest nordmenn danner sine inntrykk av minoriteter utifra. Det er derfor ikke spesielt nedslående at terskelen for å velge bort noen som trigger negative assosiasjoner eller avviker fra det familiære er lav. Dette er forøvrig noe mange flerkulturelle nordmenn kan bevitne, i f.eks intervjusammenhenger (når de først blir innkalt) opplever de å bli nøyere gransket enn sine etniske norske venner med flere inngående spørsmål og et par ekstra intervjurunder hvor til og med resepsjonisten skal gjøre opp en mening om dem.

Ja, disse naturlige psykologiske og sosiologiske mekanismene innvirker på lederes valg i rekrutteringsprosesser men er dog ikke ensbetydende med ansvarsfraskrivelse. Man ønsker jo å tro at en intelligent arbeidsgiver fra et homogent miljø likevel er full kapabel til å se forbi noe så ubetydelig som etnisitet når det skal velges en kompetent ansatt som kan ta bedriften til nye høyder. Med forutsetning at kandidater er kvalifiserte, hvilken bedrift ved sine fulle fem i en så globalisert verden som vi lever i, tør å selektere kandidater basert på noe så trivielt som mengden melanin produksjon i kroppen eller et tildelt familienavn. Man skulle trodd at menneskelig kompetanse veier mer enn etnisk tilhørighet. I dagens über konkurransepregede marked med kravstore forbrukere  er det forretningsmessig ulogisk at personer med innsikt i nye markeder, evne til å bringe nye tilnærmingsmåter på bordet, har flerkulturell forståelse og språk kompetanse, utelukkes fra arbeidslivet pga. irrasjonelle resoneringer.

Jepp, Norge er et flott land men i likhet med andre land har også det norske samfunnet en god del grums bak den polerte fasaden, og jo tidligere vi erkjenner den usmakelige virkeligheten mange av våre medborgere tvinges til å leve i desto snarere vil vi kunne endre ting til det bedre.

For videre lesing;

http://www.dagbladet.no/2011/01/10/kultur/debatt/kronikk/arbeidsliv/14983307/‘

www.hrnorge.no/Norsk/Nyheter/Nyheter_2010/Ledere+med+fargesyn.b7C_wlLO2P.ips

http://e24.no/makro-og-politikk/article3974348.ece

http://e24.no/makro-og-politikk/article3974372.ece

(Bilder hentet fra db.no og google images)

Din plassering i søskenflokken bestemmer hvem du er!

Det hender at du kanskje i ny og ne funderer over hvorfor du og dine søsken har blitt så forskjellige enda dere alle er oppvokst med samme mor og far under samme tak. Klart at arv spiller en viktig rolle her, vi er alle predisponible for visse personlighetstrekk og iboende egenskaper som fostres av miljøet.

Som den førstefødte i søskenflokken min var det noen fordeler. Som mor og fars førstefødte fikk jeg uendelig mye oppmerksomhet, jeg var deres øyensten. Baksiden var at jeg også var prøvekaninen, gjenstand for prøving og feiling. Og da min lillebror kom til verden ble jeg detronisert og ufrivillig tildelt en ansvarsrolle. Enda det bare var få år mellom oss var jeg den som måtte passe på ham. Fikk som regel skylda for alt den lille djevelen gjorde, for han var minst og visste ikke bedre. Når han falt og slo seg på lekeplassen fikk jeg kjeft for hans uforsiktighet. Han fikk ros for sitt skolehåndverk, jeg derimot fikk et lite nikk om jeg var heldig, for det skulle bare mangle at jeg laget noe bra. Jeg ble konstant sendt til butikken for å kjøpe hans bleier, rydde opp etter han, lage maten hans og slik foregikk det opp gjennom hele oppveksten. Jeg var eldst og måtte alltid vite bedre, gjøre bedre, ta ansvar og være et godt forbilde…jeg kunne ikke feile.

Foreldre behandler aldri sine barn likt selv om de tror det,og det er bevist at foreldre kjefter mer på sitt eldste barn enn sitt senere fødte. Slik forskjellsbehandling pågår gjennom hele oppveksten og fortsetter i voksen alder. Med det utgangspunktet er det ikke rart at man blir forskjellige og velger ulikt.

Eldste barn får oftest prestasjonspress bevisst eller ubevisst fra sine foreldre og dette vises i valg og roller barna inntrer senere i livet. Studier viser at blant ledere, presidenter og topp idrettsutøvere vil man finne flest førstefødte. Det forklarer kanskje hvorfor jeg selv har fått tildelt eller påtatt meg ansvarsroller og lederrolle i karrièreveien. Jeg har jo tross alt (ufrivillig) fått mange års gratis ledertrening. I venneflokken er jeg den som initierer, organiserer og planlegger ting.  Jeg har en umettelig konkurranse instinkt og vil prestere i det meste jeg foretar meg. Studier viser også at blant idol-deltakere, fallskjermhoppere, globetrottere, kunstnere og artister finner man flest yngste/senerefødte. Det er ingen stor gåte, yngstefødte «babyen» i familien får en langt mer frigjort oppdragelse, for når de kommer til verden har foreldre lært av sine feil med tidligere fødte og unngår dermed fallgruvene. Det høres idyllisk ut å være sistefødte, friere tøyler, masse ros, kos og kjærlighet, ulempen derimot er at de aldri blir kvitt «baby» stemplet og må kontinuerlig streve for å bli tatt seriøs både av sine eldre søsken og foreldre.

Uansett plassering i søskenflokken har det sine fordeler og ulemper, men det er slående hvordan nettopp denne plasseringen avgjør dine valg, roller , partnervalg, drømmer…ja så å si hvem du er!

Hva var du i søskenflokken?? Legg en kommentar.

For dere som synes dette er et morsomt tema: Anbefales boka, «Lillesøster hopper fallskjerm» av Elisabeth Schonbeck.

Somaliere er samfunnets byller!

Norges fjerde største innvandrerbefolkning, somaliere, utgjør over 23 000  personer. Denne invandrergruppen har kanskje landets verste renommé, de som tilhører denne gruppen blir stemplet som samfunnets verkebyll. Somaliere snakkes om som et folkeslag  med belastninger uten like. De må temmes, bearbeides og stimuleres til å passe inn i det siviliserte samfunn. Individets egenhet har her ingen relevans, hvem man er hviler på storsamfunnets overbevisninger. Lat, khat knaskende, arbeidssky, sosiale snyltere, psykotiske, analfabet er stikkordene som tilskrives  gruppemedlemmene.

Av nysgjerrighet skrev jeg ordet «somaliere» i Googles søkefelt og i løpet av 0.12 sekunder ramlet det inn 37 700 treff med overskrifter som:  «DNA-testing av somaliere og retten til familiegjenforening», «Kaller somaliere for aper», «16-åring gruppevoldtatt av menn av somalisk opprinnelse», «Somaliere er dømt til å mislykkes», «Vil kaste ut somaliere», «Jeg er redd somaliere«, «Somaliere uinteresserte i å jobbe», «Somaliere kan trenge firedoblet dose av antipsykotika». Og i et debatt forum ble det stilt spørsmålet; «er somaliere kunstig fremstilt?»

Dette er kollektiv mobbing og marginalisering på sitt verste. Over 23 000 mennesker grupperes til èn definert kategori; et uhyrlig samfunnsproblem. Det var først etter 319 titler i søkeresultatet at det dukket opp en antydning til positiv omtale. Under tittelen «Vinje vil ha flere somaliere», hvor en ordfører gjør et iherdig forsøk på å forsvare Telemarks 40 somaliske innbyggere ved å rose dem for deres skoleprestasjoner og vennlighet. Hans agenda, å avlive de påstandene som dominerer nordmenns forstillinger om at somaliere i sin helhet er en gjeng latsabber, voldskriminelle og undertrykte slørkledde kvinner. Men godordene forsvinner hen i et hav av hatske  uttalelser fra Norges politikere, samfunnsdebattanter, media og generelle allmennheten.Frem til en ivrig Google-søker når frem til denne hyllesten, har sannsynligvis  de 319 forgående artiklene tatt knekken på mottageligheten for ordførerens ærbødige ord.

Jeg etterlyser en nyansert fremstilling med «gladsak «presentasjoner. Jeg vil se og høre (om) de dyktige, de intellektuelle, de arbeidsomme, de vennlige, de samfunnsbevisste, de vanlige menneskene. Samfunnet trenger å få solskinnshistoriene frem slik at holdninger kan i det hele tatt begynne å endres. Det er langt på tide at de flere tusener som blir urettmessig fratatt sin egenhet, harselert med og foraktet endelig får sitt omdømme gjenoppreist!

Hvorfor han svarer og hun ikke forstår

Som en kvinne har du garantert befunnet deg i vriene situasjoner og nærmest automatisk snudd til dine venninner for kritisk vurdering og råd. Hvorfor valget faller på venninnene og ikke menn (enten partner eller kompis) er ikke alltid lett å forklare…det oppleves som det mest riktige. For det er jo ikke slik at menn ikke lytter eller gir gode og nyttige råd, men det eksistere et slags usynlig bånd mellom kvinner som ikke helt kan ordlegges.

Forskjellen mellom menn og kvinner er udiskutabel, menn tenker annerledes, tilnærmer seg problemer forskjellig og tillegger ting ulik betydning. De opplever verden rundt seg gjennom fullstendig ulike filtre. Så når mannen kommer med rikelig innspill føles det liksom ikke nok, kvinnen klarer rett og slett ikke å slå seg til ro med mannens forslag.  Dette skyldes at menn kommunisere på en annen måte enn det kvinner gjør. Menn snakker ikke om følelser og har en praktisk «fix- it» tilnærming til saker og ting hvorav han identifisere problemet, finner en løsning og gå videre. Dette til stor frustrasjon hos kvinner og driver mange til vannvidd.  For lets face it…det er veldig lite interessant for de fleste kvinner å få alle de rette og praktiske løsningene slengt i fleisen når de forteller om hun bitch’en (som er tilfeldigvis en kilde til ekstrem sikling blant mannlige kolleger) på jobben som gjør livet surt bare ved å være tilstede.

Nei å Nei…praktisk løsning my ass! Kvinner la neppe sine problemer reduseres til en quick fix praktisk viss-vass løsning. Kvinner vil høre fraser som; «jeg vet akkurat hvordan du føler» ,«jeg er SÅ enig med deg» eller «Hun har helt sikkert ligget med en haug med menn». Kvinner er intuitive av natur og er verdensmestere på dette området, for det er tross alt bare en annen kvinne som vet hvordan det er å være en kvinne. Bare en annen kvinne vil le med deg til dere begge gråter når det mimres første gang du brukte tampong hvor din beste venninne sto vakt utfor baderommet og leste opp innsettingsinstruksene. Bare en kvinne vil sette pris på den skålen du fant på et antikk marked med farger som matche perfekt til stuen. Så da et det kanskje ikke så rart at kvinner snu til sine venninner når de står ovenfor små og store problemstillinger.