Fargesyn til besvær

«Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt……. En ressurs jeg håper arbeidsgivere i økende grad vet å verdsette, er den flerkulturelle kompetansen som mange i landet vårt besitter. Norsk ungdom født av foreldre med annen kulturell bakgrunn har en erfaring og en innsikt som blir stadig viktigere for oss i en mindre verden».

–Kong Harald i sin nyttårstale for 2011–

Det norske samfunnet beskrives ofte som åpent, rettferdig og preget av likhet. Denne likheten settes på prøve nå som det vokser frem borgere med røtter fra et annet land. Dette utspiller seg på samfunnsarenaer som arbeidsmarkedet. Ferske tall fra statistisk sentral byrå stadfester at det er langt større andel etniske minoriteter med høyere utdanning som befinner seg i arbeid de er overkvalifiserte for enn tilfellet for etniske nordmenn. Flere forskningsrapporter avslører også at etnisk minoriteter møter større motgang på jobbmarkedet sammenlignet med etnisk norske. Det er en kjent sak at søknader fra kvalifiserte kandidater med minoritetsbakgrunn blir oversett ved utvelgelsesfasen. Og når arbeidsgivere har flere å velge mellom velges som regel søknaden med det merkelige navnet bort til fordel for det gjenkjennelige. Vi hører stadig om etnisk minoriteter som får opptil 500 jobb avslag, vi hører også om dem som får flere invitasjoner til førstegangs intervju etter navnendring til noe norsk klingende. Nordmenn født av foreldre med en annen kulturell bakgrunn blir gitt norsk navn i overbevisning om at barnas hverdag og fremtid blir enklere. Dette er virkeligheten for svært mange ikke-etnisk nordmenn. Det er umåtelig tragisk at personer opplever i 2011 å måtte gå på akkord med sine drømmer og ambisjoner i det tilsynelatende likestilte landet de er (født og) oppvokst i fordi de bærer et annerledes navn og/eller ser noe annerledes ut enn majoritetsbefolkningen.  Det gjør ikke saken enklere når erfaringene til den utstøtte bagataliseres og forsøkt bortforklart av sine etniske norske venner og omverden, for det er vel høyest  utenkelig at majoriteten i det norske samfunn kan faktisk være så smålig. Faktumet er at forskjellsbehandling bunnet i xenofobi er mer utbredt enn det mange nordmenn ønsker å innrømme og når slike personlige og ofte nedverdigende opplevelser gjentatte ganger bortforklares med generelle årsaker undermineres intelligensen til den som lever i den virkeligheten.

Årsakene til den skeive utvelgelsen kan riktig nok være sammensatte, men hvis vi tar for oss de sosiologiske og psykologiske aspektene kan vi kanskje komme frem til noen forklaringer. Den gjennomsnittsnordmannen er oppvokst i et etnisk norsk miljø, har lite eller ingen kontakt med mennesker av en annen kulturell bakgrunn, har et nettverk bestående stort sett av folk som ligner dem selv; utseende,opprinnelse etc. og hadde mer eller mindre sitt første møte (hvis i det hele tatt) med en utenlandsk person i relativt voksent alder. Forvridde, unyanserte og klisjeaktige mediaoverskrifter blir som regel informasjonsbasen flest nordmenn danner sine inntrykk av minoriteter utifra. Det er derfor ikke spesielt nedslående at terskelen for å velge bort noen som trigger negative assosiasjoner eller avviker fra det familiære er lav. Dette er forøvrig noe mange flerkulturelle nordmenn kan bevitne, i f.eks intervjusammenhenger (når de først blir innkalt) opplever de å bli nøyere gransket enn sine etniske norske venner med flere inngående spørsmål og et par ekstra intervjurunder hvor til og med resepsjonisten skal gjøre opp en mening om dem.

Ja, disse naturlige psykologiske og sosiologiske mekanismene innvirker på lederes valg i rekrutteringsprosesser men er dog ikke ensbetydende med ansvarsfraskrivelse. Man ønsker jo å tro at en intelligent arbeidsgiver fra et homogent miljø likevel er full kapabel til å se forbi noe så ubetydelig som etnisitet når det skal velges en kompetent ansatt som kan ta bedriften til nye høyder. Med forutsetning at kandidater er kvalifiserte, hvilken bedrift ved sine fulle fem i en så globalisert verden som vi lever i, tør å selektere kandidater basert på noe så trivielt som mengden melanin produksjon i kroppen eller et tildelt familienavn. Man skulle trodd at menneskelig kompetanse veier mer enn etnisk tilhørighet. I dagens über konkurransepregede marked med kravstore forbrukere  er det forretningsmessig ulogisk at personer med innsikt i nye markeder, evne til å bringe nye tilnærmingsmåter på bordet, har flerkulturell forståelse og språk kompetanse, utelukkes fra arbeidslivet pga. irrasjonelle resoneringer.

Jepp, Norge er et flott land men i likhet med andre land har også det norske samfunnet en god del grums bak den polerte fasaden, og jo tidligere vi erkjenner den usmakelige virkeligheten mange av våre medborgere tvinges til å leve i desto snarere vil vi kunne endre ting til det bedre.

For videre lesing;

http://www.dagbladet.no/2011/01/10/kultur/debatt/kronikk/arbeidsliv/14983307/‘

www.hrnorge.no/Norsk/Nyheter/Nyheter_2010/Ledere+med+fargesyn.b7C_wlLO2P.ips

http://e24.no/makro-og-politikk/article3974348.ece

http://e24.no/makro-og-politikk/article3974372.ece

(Bilder hentet fra db.no og google images)

5 morsomme klipp om rasisme og stereotypier

# 1.

Disney har gang på gang fått gjennomgå for deres til tider rasistiske filmer som spiller på stereotypier av ulike etniske grupper. F.eks sangen til krabben i filmen «Ariel» hvor han med sin distinktiv jamaicansk aksent råder havfruen å bli under vann for  da slipper dem å jobbe. Eller introsangen til Alladin filmen (1992) der personer i Midtøsten skildres som brutale, halshoggende barbarer, med følgende tekst: «I come from a land….where they cut off you ear if they don’t like your face, it’s barberic but hey it’s home…». De endret denne setningen til noe mer diplomatisk; » …where it’s flat and inmense and the heat is intense…» etter oppstyr fra arabere. Disney har måttet føye seg utallige ganger til kritikk også fra afro-amerikanere som mener at afrikanere i Disney filmer ofte fremstilles som dumme, analfabeter og primitive. Bedøm selv! Min personlig favoritt begynner på tid 1:02.

# 2

Italiensk reklame viser en husmor som bytter ut sin bleike dvaske ektemann med en sterk svart mann. Selv ser jeg ikke rasismen i denne, hadde ikke hatt mange damer i mot å bytte ut sine usexy menn med noe mer tiltalende kun ved å putte dem i vaskemaskinen. Det mirakel vaskepulveret ville nok de fleste kvinner har hamstret inn. Døm selv!

# 3

Denne er spesielt morsom og minner meg om Norge og mange nordmenns holdninger ovenfor utledninger. Det klages på at det finnes for mange fremmedkulturelle, men paradoksalt er det flere og flere med utenlandsk bakgrunn som  jobber i helsesektoren og pleier nettopp disse personene med holdningproblemene i deres mest sårbare øyeblikk.

#4

Denne trenger ingen videre introduksjon!

#5

Det er ingenting verre enn uvitenhet som resulterer i uforskammet holdninger og handlinger. Reklamen har vært veldig kontroversiell, men den gir et meget bra bilde av rasismens sanne ansikt. Rasisme gjør en usedvanlig stygg!

Lys, Lysere, Lysest

Voksende opp i Ghanas hovedstad ble jeg tidlig gjort oppmerksom på at lystonet hud var vakker. Personer som var «light-skinned» (karamel farget) ble glorifisert og hauset opp som gudsendte. De som havnet på den andre siden av mørkhets skalaen ble betegnet som «Charcoal» (kull) og i mange tilfeller ble de sett ned på og forskjellsbehandlet deretter, særlig verst var det for jenter. Kvinner misunnet sine lysere tonede venninner og priset gud dersom de fødte et lyst barn. Å være lys i huden var et privilegium mange ville tilegne seg. Billetten til høyere sosial status lå derved i hudbleking (Skin bleaching/whitning), en praksis hvor ulike produkter brukes for å lysne huden opptil flere ganger dens opprinnelig tone. Hudbleking var dagligdags affære men likevel tabu å snakke om. Produktene var relativ dyre så de som ikke hadde råd til å bleke hele kroppen ble seende ut som et rene freakshow, med lyst ansikt og resten av kroppen mørk. De fikk navnet «Fanta faces og coca-cola bodies». Sluttet man med blekingsritualet oppdaget man fort at huden bare ble mørkere enn dens opprinnelige utgangspunkt (før bleking). Mange ble dermed fanget i en ond sirkel som resulterte i en avhengighet med forferdelige arr og andre hud deformasjoner som følger.

Selv om praksisen fortsatt er gjeldende den dag i dag har holdninger blant afrikanere heldigvis endret seg noe siden min barndomstid. Naturlig hudfarge og det etniske særpreget er blitt mer verdsatt og er i større grad foretrukket.

Hudbleking fenomenet er også svært utbredt i f.eks India, Kina, USA, Brasil og Thailand. Det er stortsett kremer, oljer, serum, gele og såper som anvendes. I store deler av Asia er det vanlig å finne klinikker spesialisert innen hudbleking. Det finnes også sofistikerte midler som tabletter eller injeksjoner som blokkerer eller reduserer melanin produksjonen i kroppen. Som alle andre forfengelighet industrier er også denne formidabel lukrativ. Noen år tilbake satte EU forbud mot blekingsprodukter grunnet innholdet av sterke steroider og diverse kreftfremkallede stoffer. Etter det har Afrika vært blant dumpe stedene for disse giftige og illegale produktene som ironisk nok produseres i EU med det eneste formål å eksportere dem til bl.a Afrika.

Det er ikke spesielt merkverdig at hudfarge komplekser eksisterer og favner tvers av etnisk- og landegrenser når vestlig skjønnhetsidealet dominerer den globale kulturen. Sjelden pryder mørkhudede (eller andre etnisiteter) coveret av norske eller internasjonale blader. Hoved argumentet er at mørkhudede ikke genererer gode nok salgstall. Når det først brukes en mørkhudet person på et cover blir de retusjert til å ligne det vestlige idealet ved at etniske attributter minkes eller strippes bort.

Et eksempel er L’Oreal reklamen med Beyoncè der forbrukere ble presentert med en hvit versjon av superstjernen. Dette skapte naturligvis enorm oppstyr rundt både stjernen og skjønnhetsgiganten. Beyoncè er naturlig «light-skinned» og en global kjendis, selv på sitt verste hadde hun med høy sannsynlighet klart å selge L’Oreal sine produkter i bøttevis. Så da stiller man jo spørsmål ved nødvendigheten i å gjøre henne lysere og attpåtil gi henne vestlige trekk. Et annet eksempel er «Precious» stjernen som på coveret til Elle Magazine ble lysnet flere nyanser. Salgstall kan neppe valideres som et troverdig argument i disse tilfellene. Endringene reflekterer simpelthen forestillingene som ligger latent hos veldig mange mennesker verden over; Lys er vakrest.

Beyoncè reklame for L'Oreal

Gabourey Sidibe fra filmen "Precious"

Flere afroamerikanske kjendiser deriblant Rihanna og Lil Kim har blitt anklaget for å lysne huden. Selv har ingen av dem hverken bekreftet eller avkreftet påstandene. Bedøm selv!

Rap dronningen Lil Kim før og etter

Rihanna før og etter

Afrikanere er afrikanere verst

Noe som stadig forundrer meg er diskrimineringen afrikanere i mellom (for ordenskyld spesifiseres regionene som: Øst, Vest,Sør og Nord for kontinentet). Der er en fæl tendens til å se ned på hverandre. Det bunner ikke i hat, men heller forakt. En Eritreisk jentes umiddelbar respons etter hun fikk vite at jeg er Ghaneser, var et overrasket ansiktsuttrykk med påfølgende; «Jøss det hadde jeg aldri trodd! Jenter fra Ghana er som regel jævlig stygge. Men du ser jo ikke ut som en Ghaneser overhodet». Denne responsen er gale på så mange nivåer; er dette et kompliment bakt inn i en fornærmelse eller en fornærmelse bakt i et kompliment?

Tvetydigheten satte full forvirring i mitt hode, visste ikke helt hvilken ende jeg skulle ta tak i eller reagere på. For det er en rimelig spesiell følelse å bli overøst med et kjempe kompliment som er akkompagnert med en gigantisk fornærmelse.  Jeg er langt vakrere enn mine 22 millioner Ghanesiske medsøsken men bare fordi jeg ikke ligner dem. En hel folkegruppe blir altså betegnet som JÆVLIG stygg. Ironisk nok var jeg ikke overrasket over hennes utsagn. For hvorfor skulle jeg det, mange Ghanesere synes Eritreisk, Somalisk, Etiopisk personer er mindre vakre. Det er ikke uten grunn at første presidenten i Ghana (Kwame Nkrumah) mislykkes i forsøk på å skape et forent Afrika, noe à la USA. Et vellykket union hviler først og fremst på gjensidig respekt, anseelse og villigheten til å lære av hverandre. Afrikanere på generelt basis liker ikke tanken på å assosieres med resten av Afrika.

Det finnes unntak, nemlig afrikanere som er født i et Europeisk land, adopterte Afrikanere (til en hvit familie) eller blandet personer (med èn afrikansk forelder). Disse ønsker som regel å utforsker sine røtter. Og fordi de ikke deler samme filtrene som en person født og oppvokst i Afrika er de veldig åpne ovenfor andre Afrikanere uavhengig av regiontilhørighet. De fascineres av kontinentet og er lærevillige.  Det er sjelden afrikanere blandes romantisk sett med hverandre, man vil svært sjelden se en Vest og Øst Afrikaner i et parforhold. Heller ikke en Nord og Vest afrikaner. Innad i regionene forekommer det også slike rariteter; Ghanesere, Gambianere , Togolesere og Nigerianere (Vest) rynker på nesen ved tanken på å et seriøst forhold  med hinannen. De som trosser disse usynlige forestillingene blir stemplet som utagerende og kulturelle avvikere uten moralsk rotfeste.

Fordommene er bisarre og gjelder selv innad i landene. En person tilhørende en spesifikk stamme kan bli sett ned på dersom de innleder et forhold med en person tilhørende en annen stamme. Hva skyldes så dette…?  Hendelser i kolonitiden kan ha lagt plattformen for dagens sære tendenser. Europeere kategoriserte afrikanere etter fysiske attributter. Attributter som lys hudtone, myke ansiktstrekk og god høyde ble døpt vakre og siviliserte. Det medførte høyere plassering på sosial rangstigen og bedre levevilkår. Attributter som mørk hudtone og fremtredende ansiktstrekk ble gruppert som underutviklet og usivillisert og fikk lavest plassering på stigen.

En nærmere 100 år lang (reelle kolonitiden) kynisk indoktrinering influerer utvilsomt psyken, bevisst eller ubevisst. Et tragisk godt eksempel på dette er massakren i Rwanda 1994 hvor Tutsiene ble forfulgt og slaktet av Hutuene. En underliggende årsak var at Tutsiene hadde lenge hatt privilegier fordi de ble klassifisert av koloniherrene som den siviliserte gruppen i landet. Hutuene var samfunnets avskum.

Jeg ser frem til den dagen når afrikanere fra Øst, Vest, Sør og Nord for kontinentet får en mer tolerant forståelse for hverandre slik at genuint tette bånd og nærhet kan knyttes.

(På bildene ovenfra og ned; Belinda Baidoo (Ghana,Vest-Afrika), Ubah Hassan (Somalia, Øst-Afrika), Alek Wek (Sudan, Nord-Afrika), Andiswa Manxiwa (Sør-Afrika), Ukjent (Algerie, Nord-Afrika)

Somaliere er samfunnets byller!

Norges fjerde største innvandrerbefolkning, somaliere, utgjør over 23 000  personer. Denne invandrergruppen har kanskje landets verste renommé, de som tilhører denne gruppen blir stemplet som samfunnets verkebyll. Somaliere snakkes om som et folkeslag  med belastninger uten like. De må temmes, bearbeides og stimuleres til å passe inn i det siviliserte samfunn. Individets egenhet har her ingen relevans, hvem man er hviler på storsamfunnets overbevisninger. Lat, khat knaskende, arbeidssky, sosiale snyltere, psykotiske, analfabet er stikkordene som tilskrives  gruppemedlemmene.

Av nysgjerrighet skrev jeg ordet «somaliere» i Googles søkefelt og i løpet av 0.12 sekunder ramlet det inn 37 700 treff med overskrifter som:  «DNA-testing av somaliere og retten til familiegjenforening», «Kaller somaliere for aper», «16-åring gruppevoldtatt av menn av somalisk opprinnelse», «Somaliere er dømt til å mislykkes», «Vil kaste ut somaliere», «Jeg er redd somaliere«, «Somaliere uinteresserte i å jobbe», «Somaliere kan trenge firedoblet dose av antipsykotika». Og i et debatt forum ble det stilt spørsmålet; «er somaliere kunstig fremstilt?»

Dette er kollektiv mobbing og marginalisering på sitt verste. Over 23 000 mennesker grupperes til èn definert kategori; et uhyrlig samfunnsproblem. Det var først etter 319 titler i søkeresultatet at det dukket opp en antydning til positiv omtale. Under tittelen «Vinje vil ha flere somaliere», hvor en ordfører gjør et iherdig forsøk på å forsvare Telemarks 40 somaliske innbyggere ved å rose dem for deres skoleprestasjoner og vennlighet. Hans agenda, å avlive de påstandene som dominerer nordmenns forstillinger om at somaliere i sin helhet er en gjeng latsabber, voldskriminelle og undertrykte slørkledde kvinner. Men godordene forsvinner hen i et hav av hatske  uttalelser fra Norges politikere, samfunnsdebattanter, media og generelle allmennheten.Frem til en ivrig Google-søker når frem til denne hyllesten, har sannsynligvis  de 319 forgående artiklene tatt knekken på mottageligheten for ordførerens ærbødige ord.

Jeg etterlyser en nyansert fremstilling med «gladsak «presentasjoner. Jeg vil se og høre (om) de dyktige, de intellektuelle, de arbeidsomme, de vennlige, de samfunnsbevisste, de vanlige menneskene. Samfunnet trenger å få solskinnshistoriene frem slik at holdninger kan i det hele tatt begynne å endres. Det er langt på tide at de flere tusener som blir urettmessig fratatt sin egenhet, harselert med og foraktet endelig får sitt omdømme gjenoppreist!