MGP og ESC- 2011

Husker tilbake til de tidene da MGP og Eurovision song contest var overrepresentert av relativt voksne «artister». Det syntes da som om deltakerne var nøye utvalgt, ikke nødvendigvis etter vokale ferdigheter, men show teke. Det var en begivenhet med nesten like mange dårlige sanger som det var deltakere, men det var likevel en glam over det hele. Man satt alltid klistret foran tv’en og beundret de vakre antrekkene på scenen, da snakker vi i ESC. Man bevitnet hvert år de usynlige men likevel tydelige (ofte politiske) båndene land imellom, ved at noen land konsekvent ga hverandre poeng selv når sangen og prestasjonen rettmessig kunne sammenlignes med en lobotomi. Man opplevde år etter år at de samme landene (deriblant Norge) måtte nøye seg med stusslige  poeng, ofte «diplomatiske» eller verre, «sympati» poenger fordi sangene enten var så hersens kjedelige eller smertefull dårlige.

Bilde fra NRK

I de senere år er kan det virke som om MGP har endret seg, vi har ikke lenger noen Jahn Teigen’er iført skjelettkostymer eller Bobby Socks’er. Ikke det at de var ekstraordinære, men de var godt voksne , vært i industrien lenge, godt etablerte artister/underholdere, hadde show teke. Nå er deltakerne en lapskaus av alt mulig,vi har  modeller, glamour modeller, låt skrivere, skuespillere, rappere…og ja…de er alle langt yngre enn det Bobby socks og Jahn Teigen var. Hva dette skyldes vites ikke, men det er forundrende at de etablerte, godt voksne artistene ikke lenger er eller sjelden representerte i MGP. Kanskje NRK ikke vil ha dem lenger, kanskje hele MGP og ESC er blitt en overdådig Idol konkurranse som strevende eller avdankede artister bruker som et siste forsøk for eksponering og blåse liv i en ellers kjip artist karriere.

En ting er sikkert, MGP har iår fått interessante bidragsytere, noen bra, andre elendige. Men den ene sangen av Norsk-kenyansk Stella Mwangi kan muligens redefinere MGP dersom den vinner frem. Den er annerledes, frisk og gir et afrikansk vri på en ellers konservativ og oppskriftspreget begivenhet. Bedøm selv!

Kurtiseringens død

Kampen for likestilling mellom kjønnene har vært et viktig og komplekst tema som ikke kan diskuteres på et generelt plan. Likestilling kan diskuteres i relasjon til arbeid; lik lønn for lik arbeid, kvinners innpass i visse mannsdominerte yrker eller at forfremmelser til toppstillinger ofte faller på menn. Vi kan diskutere likestilling i relasjon til samliv og par forhold; kvinnen (enten frivillig eller motvillig) er den som blir værende hjemme med barna. Ved spørsmål om abort, er det kvinnen som har det siste ordet. Ved skilsmisse er det kvinnen som trekker det lengste strået, ihvertfall når det angår barna. Likestilling diskuteres også i relasjon til atferd overfor det motsatte kjønn; en kvinne kan være aggressiv overfor en mann, men ikke omvendt. Kvinnen anses som det svake kjønn og kan åpenlyst uttrykke sine følelser mens en mann, det maskuline kjønnet, forventes å undertrykker sine.

Likestilling og atter likestilling, en sammensatt, innviklet og fragmentert tematikk som utfordrer det tradisjonelle, men visker bort de grunnleggende fysiologiske og psykologiske forskjellene mellom kjønnene. Likestillingsdebatten berører uten tvil flere kritiske samfunnsområder og er ironisk nok ikke spesielt likestillende i mange tilfeller. Det er ikke få ganger mannen opplever å komme til kort eller bli tilsidesatt  i gitte situasjoner fordi sentrale deler av lovverket synes å favoriserer kvinnen.

Likestillingsoppfatning i f.eks. dating sammenheng kan sette en uhyrlig demper på det romantiske når servitøren legger frem regningen. Det oppstår usikkerheter rundt hvem som skal ta frem sin lommebok først og om regningen i såfall skal deles 50/50. For før mannen velger å ta regningen vil han muligens fundere på kvinnens ståsted; vil hun tolke hans gest som en tilnærming til «neste base», (altså i buksa)? Vil kvinnen se på gesten som et overtramp på hennes selvstendighet som en moderne kvinne? Mens kvinnen vil kanskje undre; om hun fremstår som gammeldags ved å la han ta regningen? Vil han forvente «noe» i gjengjeld? Vil han bli pinlig berørt eller fornærmet dersom hun velger å ta delvis eller hele regningen?

Ser vi på likestillingskampen og dens utvikling er det forståelig at det nå er oppstått et samfunn hvor det ikke lenger er en selvfølge at mannen tar regningen som en høflig gest og kvinnen takker ja med et smil uten videre analysering. For den gesten man ellers ville betegnet som manerer i tidligere generasjoner (ikke lengre tilbake enn generasjon x) blir nå diffust og ilegges ulike betydninger. Det å utføre en velmenende handling ovenfor det motsatte kjønn er tildels fornedret og mistenkeliggjort. Det er ikke særlig sjarmerende når en kvinne på en date responderer med, «nei takk, jeg tar den selv jeg», når mannen høflig spør henne om hva hun ønsker å drikke. Det er heller ikke særlig ridderlig når en mann i etterkant av en date understreker sin fantastiske gest med en insinuasjon om at et kyss vil være på sin plass for den (stusslige) koppen med kaffe han spanderte.

Det er ikke til å komme utenom, menn og kvinner er forskjellige, vi ser verden gjennom ulike filtre og vi ønsker å bli behandlet ulikt. Så da kan man stille spørsmålet, er det så galt å omfavne våre ulikheter? Fordi likestilling forveksles med likeverd er begrepet blitt overdimensjonert og kampen som startet for å gi kvinner like rettigheter som menn har nå spunnet til å favne omtrent alle arenaer i vårt moderne samfunn. Det har spunnet i så måte at mange av oss ikke lenger vet hva kampen i utgangspunktet gjaldt. Noen av oss tolker likestillingsbegrepet bokstavelig og overfører det til alle aspekter av livet. Mens andre klamrer seg fortsatt til de gode gamle tradisjonene der en mann skjemmet bort kvinnen ved å kurtisere og kvinnen simpelthen lot mannen gjøre det uten noe skepsis. Vi vil neppe finne veien tilbake til den gode gamle tiden da en kaffe betydde en kaffe og en middag betydde en flott handling. Oppfatningen av gester og manerer på datingfronten er forlengst endret og vil stadig redefineres så lenge likestillingsbegrepet ikke har en presis og helhetlig betydning.

(bilder fra google images)

ASOS goes Afrique

Den populære online butikken ASOS.com lanserte ifjor sitt Afrika kolleksjon initiativ, hvor de samarbeider med en frivillig organisasjon (SOKO) som ansetter kenyanske skreddere. Klærne er håndlagede men selve designen er det ulike prominente motedesignere som står for. Initiativet har til hensikt å gi arbeiderne gode arbeidsbetingelser, skape arbeidsplasser og oppmuntre til entreprenørskap i Kenya samtidig tilfredsstille den økende etterspørselen etter afrikansk design i det vestlige marked. Kolleksjonen ble utsolgt med det samme de ble lagt ut. Men det er kommet inn nye så de av dere som ønsker en autentisk, unik «high fashion» afrikansk plagg kan se kolleksjonen her.

 

Andre  online butikker som også har Afrikansk (inspirert) mote er; Lalesso.com , Agnes and Lola.com

ARISE Magazine

ARISE Magazine er Afrikas første globale mote og kulturblad som profilerer Afrikanske suksesshistorier innen mote, musikk, forretning og politikk. Bladet viser den moderne Afrika, den delen som sjelden kommer frem i internasjonale medier. Bladet har siden sin lansering i 2008 gjort enorm suksess både i afrikanske land og internasjonalt. En rekke profilerte celebriteter og kjendiser som bl.a. Akon, Naomi Campbell, Iman, Beyoncè, Alicia Keys og politikere som Collin Powell, Kofi Anan har bidratt i mer eller mindre grad til bladets suksess ved å stille opp på coveret, i reportasjer, på events eller gjennom » buzz».

Bladets misjon er å balansere en ellers unyansert fremstilling av Afrika og dets innbyggere ved å presentere afrikanere og personer med afrikanske røtter som har gjort suksess eller seg bemerket på mote, kultur, politikk og forretningsfronten. Bladet har også lansert egne Fashion week events hvor de introduserer afrikanske designere på internasjonale arenaer som f.eks New York fashion week.

ARISE Magazine entreer verden på et fabelaktig tidspunkt – Afrika er i medvind, afrikansk design/kultur får et stadig større marked både i Afrika og globalt. Du kan besøke online magazinet her. Men befinner du deg tilfeldigvis i London, New York, Paris, Milano, Nigeria eller Sør-Afrika kan du ta med deg et eksemplar(eller to) av ARISE Magazine. Sjekk også ut bladets Facebook side her.

5 morsomme klipp om rasisme og stereotypier

# 1.

Disney har gang på gang fått gjennomgå for deres til tider rasistiske filmer som spiller på stereotypier av ulike etniske grupper. F.eks sangen til krabben i filmen «Ariel» hvor han med sin distinktiv jamaicansk aksent råder havfruen å bli under vann for  da slipper dem å jobbe. Eller introsangen til Alladin filmen (1992) der personer i Midtøsten skildres som brutale, halshoggende barbarer, med følgende tekst: «I come from a land….where they cut off you ear if they don’t like your face, it’s barberic but hey it’s home…». De endret denne setningen til noe mer diplomatisk; » …where it’s flat and inmense and the heat is intense…» etter oppstyr fra arabere. Disney har måttet føye seg utallige ganger til kritikk også fra afro-amerikanere som mener at afrikanere i Disney filmer ofte fremstilles som dumme, analfabeter og primitive. Bedøm selv! Min personlig favoritt begynner på tid 1:02.

# 2

Italiensk reklame viser en husmor som bytter ut sin bleike dvaske ektemann med en sterk svart mann. Selv ser jeg ikke rasismen i denne, hadde ikke hatt mange damer i mot å bytte ut sine usexy menn med noe mer tiltalende kun ved å putte dem i vaskemaskinen. Det mirakel vaskepulveret ville nok de fleste kvinner har hamstret inn. Døm selv!

# 3

Denne er spesielt morsom og minner meg om Norge og mange nordmenns holdninger ovenfor utledninger. Det klages på at det finnes for mange fremmedkulturelle, men paradoksalt er det flere og flere med utenlandsk bakgrunn som  jobber i helsesektoren og pleier nettopp disse personene med holdningproblemene i deres mest sårbare øyeblikk.

#4

Denne trenger ingen videre introduksjon!

#5

Det er ingenting verre enn uvitenhet som resulterer i uforskammet holdninger og handlinger. Reklamen har vært veldig kontroversiell, men den gir et meget bra bilde av rasismens sanne ansikt. Rasisme gjør en usedvanlig stygg!