I E24 idag kan det leses om Truworths som har spisset seg mot det afrikanske markedet. Med et forretningsmodell à la H&M og forsovet mange andre billig mote kjeder, har Truworths ekspandert i stor skala de siste årene. Online butikken finner dere her.
NRK viser en britisk dokumentarserie som tar for seg Afrikas ukjent historie. Dokumentaren består av fire episoder og fokuserer på den ekstraordinære historien om ulike Afrikanske kongedømmer før kolonitiden. Fortellingen presenteres på en flott og original måte og avliver myter som er oppstått som en følge av Vestens imperialisme. Her stadfestes bl.a. at flere afrikanske nasjoner var langt forut sin tid, noe Europeere i kolonitiden og i moderne tid ikke trodde var mulig. Det var og er (kanskje) fortsatt uhørt at afrikanere var siviliserte og evnet å skape konstruksjoner, verktøy og hverdags gjenstander som var langt foran den vestlige verden. Ta en titt på denne serien, det er temmelig sikkert at du vil bli noe klokkere. Klikk her!
Hår exstentions har siden 80-tallet storsett vært Afromiljøets og de ufrivillig skalledes «lille hemmelighet». Jeg har brukt extentions så lenge jeg kan huske. Måtte gjennom hele ungdomstiden forsvare mine lange fletter og hvorfor jeg en dag hadde kort hår og langt en annen dag. Jeg var raringen som gikk rundt med falskt hår. Det plaget ikke meg noe, særlig med tanke på alternativet. Et uregjerlig stålull som ikke tålte norsk værforhold. Tustene brakk av som kvister og ettersom håret vokste i volum heller enn i lengde, måtte selv den største og barskeste afrokammen gi tapt halveis gjennom håret. Extentions måtte hamstres på utenlandsturer. Hair extentions industrien har i de siste 7 årene eksplodert på skjønnhetsmarkedet og det er ikke lenger bare Afromiljøet som troner på dette området. Nær sagt alle kjendiser bruker extentions; Cheryl Cole, Kate Moss, Naomi Campbell, Beyoncè, Tyra Banks…listen er lang. Norske jenter forøvrig er blant Europatoppen når det gjelder bruk av extentions. Løshår er allemannseie og kan nå kjøpes på utallige utsalgssteder; Frisørsalonger, nettsteder, ja til og med daglivare butikker.
Bare i Storbritannia er hår extentions industrien estimert til 626.674358 millioner norske kroner årlig. De fleste brukere foretrekker ekte menneske hår, såkalt «100% human hair». Det er svært få forbrukere som er kjent med opphavet av de ekte hår extentionsene. Det høres makabert ut å bære et annet menneskes hår på ens eget hode uten en anelse om hvem eller i det minste under hvilke omstendigheter de har tatt form. Flere rapporter har avslørt skruppelløse ugjerninger i industrien som desperat streber etter å møte den enorme og stadig mer sofistikert etterspørselen. Avsløringene viser til vakter som i jakten på ekstra lommepenger skinner innsatte og psykiatriske pasienter for deres vakre strå for så å selge det videre til extentions selskaper. En mer hårreisende (jepps, jeg snek den inn) avsløring; lik som graves opp og barberes, barn som kidnappes for deres jomfruelig hår. Fattige kvinner som selger sitt hår for småpenger eller et måltid. Det er en industri lik alle andre industrier som genererer enorme summer med vår forfengelighet som katalysator. En industri gjennomsyret av kynisme og annet lumskeri.
Det finnes extentions som stammer fra etiske forhold men de er dessverre i fåtall. Det er derfor opp til oss forbrukere å stille de rette spørsmålene ved kjøp av løshår. Dersom forhandleren ikke kan gi konkret svar på hårets opphav er det med stor sannsynlighet at det er knyttet til noe tvilsomt. Great lenghts er blant de svært få merkene som kan garantere for «etisk» hår extentions.
Du kan se artisten Jamelia sin BBC dokumentar og hennes oppdagelser av hvor våres extentions egentlig kommer fra!
Husker tilbake til de tidene da MGP og Eurovision song contest var overrepresentert av relativt voksne «artister». Det syntes da som om deltakerne var nøye utvalgt, ikke nødvendigvis etter vokale ferdigheter, men show teke. Det var en begivenhet med nesten like mange dårlige sanger som det var deltakere, men det var likevel en glam over det hele. Man satt alltid klistret foran tv’en og beundret de vakre antrekkene på scenen, da snakker vi i ESC. Man bevitnet hvert år de usynlige men likevel tydelige (ofte politiske) båndene land imellom, ved at noen land konsekvent ga hverandre poeng selv når sangen og prestasjonen rettmessig kunne sammenlignes med en lobotomi. Man opplevde år etter år at de samme landene (deriblant Norge) måtte nøye seg med stusslige poeng, ofte «diplomatiske» eller verre, «sympati» poenger fordi sangene enten var så hersens kjedelige eller smertefull dårlige.
I de senere år er kan det virke som om MGP har endret seg, vi har ikke lenger noen Jahn Teigen’er iført skjelettkostymer eller Bobby Socks’er. Ikke det at de var ekstraordinære, men de var godt voksne , vært i industrien lenge, godt etablerte artister/underholdere, hadde show teke. Nå er deltakerne en lapskaus av alt mulig,vi har modeller, glamour modeller, låt skrivere, skuespillere, rappere…og ja…de er alle langt yngre enn det Bobby socks og Jahn Teigen var. Hva dette skyldes vites ikke, men det er forundrende at de etablerte, godt voksne artistene ikke lenger er eller sjelden representerte i MGP. Kanskje NRK ikke vil ha dem lenger, kanskje hele MGP og ESC er blitt en overdådig Idol konkurranse som strevende eller avdankede artister bruker som et siste forsøk for eksponering og blåse liv i en ellers kjip artist karriere.
En ting er sikkert, MGP har iår fått interessante bidragsytere, noen bra, andre elendige. Men den ene sangen av Norsk-kenyansk Stella Mwangi kan muligens redefinere MGP dersom den vinner frem. Den er annerledes, frisk og gir et afrikansk vri på en ellers konservativ og oppskriftspreget begivenhet. Bedøm selv!
Disney har gang på gang fått gjennomgå for deres til tider rasistiske filmer som spiller på stereotypier av ulike etniske grupper. F.eks sangen til krabben i filmen «Ariel» hvor han med sin distinktiv jamaicansk aksent råder havfruen å bli under vann for da slipper dem å jobbe. Eller introsangen til Alladin filmen (1992) der personer i Midtøsten skildres som brutale, halshoggende barbarer, med følgende tekst: «I come from a land….where they cut off you ear if they don’t like your face, it’s barberic but hey it’s home…». De endret denne setningen til noe mer diplomatisk; » …where it’s flat and inmense and the heat is intense…» etter oppstyr fra arabere. Disney har måttet føye seg utallige ganger til kritikk også fra afro-amerikanere som mener at afrikanere i Disney filmer ofte fremstilles som dumme, analfabeter og primitive. Bedøm selv! Min personlig favoritt begynner på tid 1:02.# 2
Italiensk reklame viser en husmor som bytter ut sin bleike dvaske ektemann med en sterk svart mann. Selv ser jeg ikke rasismen i denne, hadde ikke hatt mange damer i mot å bytte ut sine usexy menn med noe mer tiltalende kun ved å putte dem i vaskemaskinen. Det mirakel vaskepulveret ville nok de fleste kvinner har hamstret inn. Døm selv!
# 3
Denne er spesielt morsom og minner meg om Norge og mange nordmenns holdninger ovenfor utledninger. Det klages på at det finnes for mange fremmedkulturelle, men paradoksalt er det flere og flere med utenlandsk bakgrunn som jobber i helsesektoren og pleier nettopp disse personene med holdningproblemene i deres mest sårbare øyeblikk.
#4
Denne trenger ingen videre introduksjon!
#5
Det er ingenting verre enn uvitenhet som resulterer i uforskammet holdninger og handlinger. Reklamen har vært veldig kontroversiell, men den gir et meget bra bilde av rasismens sanne ansikt. Rasisme gjør en usedvanlig stygg!
En eldre kvinne kom bort til meg i en matbutikk med et varmt vennlig smil om munnen og spurte meg hvordan jeg hadde det, jeg svarte bare bra og smilte høflig tilbake. Hun ble stående en liten stund til å kikket på meg med et sympatisk uttrykk og sukket…og sier tilslutt; «det er nå godt at du fikk komme deg til et trygt og godt land». Hun strøk meg på ryggen og gikk videre.
****
En annen episode var på en fest hvor en relativt oppegående kar på ca. 30år kommer bort for å meddele sin sympati for all elendigheten Afrika går gjennom og ville bare nevne at han var temmelig glad for at det Afrikanske folk endelig har tatt til fornuft og innsatt Nelson Mandela som Afrikas president.
****
En ung mann (en jurist) jeg kom i prat med under et seminar. Han spurte meg hvor jeg hadde mine røtter. Jeg svarte Ghana og for å holde samtalen igang spurte jeg ham om han noen gang hadde vært der eller andre deler av Afrika for den saks skyld. Han svarte med at han aldri hadde vært i Afrika, MEN hadde vært i Egypt en gang. Min naturlig respons var å gjør han oppmerksom på at Egypt ligger i Afrika. Han sa; tjaa…men det er jo ikke sånn…du vet…Afrika, Afrika. Jeg spør om han kunne utdype utsagnet…Han svarte så: nei du vet…ikke sånn ordentlig Afrika…liksom sånn man ser på TV, Afrika.
****
Foruten det at Afrika omtales ofte som et land heller enn et gigantisk kontinent bestående av 54 ulike nasjoner med svært ulike kulturer, er den mest utbredt stereotypien sannsynligvis oppfatningen om at hele kontinentet er en stor tragedie som preges av håpløshet, katastrofer, sult, anarki osv. Dekningen av Afrika gjennom flere tiår dreier seg om kaos og elendighet hvor tilstøvet, utmagrede barn og voksne svermet av fluer sitter i kokende varme med uttrykk i ansiktene som skriker smerte, sorg og hjelpeløshet. Det er naturlig å anta at denne stereotypien skyldes media oppslag der mennesker i den Vestlige verdensdelen i årevis er blitt bombardert med grove bilder og tårevåte historier som fremstiller det Afrikanske kontinentet og dets innbyggere som stakkarslige og passive mottagere av Europeisk godvilje. Dette danner krasse forestillinger om at Afrikanere er evneveike, usiviliserte vesener som ikke har intellektuell kapasitet til å verken tenke selv eller lære og må ha hjelp utenfra.
Konsekvensen av slike fremstillinger er at det kan gå selvtilliten løs hos mange personer med Afrikansk tilhørighet, og fremmer frustrasjon og kanskje til og med mindreverdighets komplekser, særlig dersom de bor i Vesten hvor media bilder viser kun ÈN side av virkeligheten. En virkelighet som de omtalte kanskje ikke helt identifiserer seg med. Bistandsmiljøet må ta en del av skylda i disse skeive oppfatningene av den 3.verden. Ved bruk av gammeldagse og ensporede presentasjoner maler de Afrika som håpløst og hjelpeløst- Målet; å fremprovosere en cocktail av emosjoner som består av blant annet sympati, empati, avsky, tristhet, skyld, kvalme…osv osv
Nå…en liten innføring i bistandsmiljøets markedsføring- og kommunikasjonsstrategi; Alle bistandorganisasjoner representerer et formål og for å kunne nå sine mål former de informasjon som skal fenge oppmerksomheten til ønsket givere. Informasjonen som konstrueres har til hensikt å treffe samvittigheten til de rikeste. Ergo de mest tragiske bilder og historier plasseres strategisk på diverse kommunikasjonskanaler; TV, nettet, blader, aviser etc. Den skreddesydde informasjonen vekker som regel sympati heller enn respekt hos målgruppene og fører til at de åpner lommeboken og pugger ut flere millioner i håp om å endre situasjonenstilstand. Og for bistandsorganisasjonene er en slik oppslutning lik «Mission accomplised».
Som resultat holdes stereotypien om Afrika og generelt 3.verden vedlike. Europeiske innbyggere med Afrikansk opphav blir på hverdagbasis møtt med «sympatiske» øyner som dessverre ikke alltid lyser respekt og likeverdighet.
Jeg ser frem til den dagen når media og ikke minst bistandsorganisasjoner kan presentere nyanserte bilder av dagens Afrika. Et Afrika i endring!!
Denne klippen gir en bitte liten smakbit av en annen side av virkeligheten (Kilde).
(Klikk her for å se kartet interaktiv)
En tendens blant kjendiser er å se til nye områder hvor det kan høstes deres ultimate avhengighetsstoff, Publisitet – PR , Afrikas mest verdifulle ressurs. Vi ser kjendiser som hamstrer barn som noen taxfreevarer, de står blant sultende mennesker og gliser fint for kamerateamet de har slepet med for å dokumentere de uselviske gjerningene. Det hevdes at kjendis status brukes for å tiltrekke oppmerksomhet til en viktig sak. Ja, kjendis status tenderer å generer mye penger. Men når det gjelder oppmerksomhet, rettes den stortsett på kjendisene selv heller enn den aktuelle saken. Det lages TV-show for å vise hvem som gjør hva i hvilket omfang.Dette kalles for «Charitainment».
Det begynte i 1984 med Afrikas selvproklamert Messias Bob Geldof sin Band Aid og sangen «Do they know its Christmas?» En sang som brakte inn store summer til sultrammede i Etiopia. Etter den gang har velstående kjendiser dratt på en charity safari, funnet sine «hjertesaker» og kapret hvert sitt område på det Afrikanske kontinentet. For hjertesaker er det nok å hente av. Der er nok med stakkarslige brune vesener dynket i elendighet som bare venter på at rike barmhjertige stjerner skal komme dem til unnsetning. Deres stusslige skjebner er jo tross alt allemannseie, der i det åpne for å berges av enhver galopperende cowboy. Nå er ikke intensjonen her å gre alle kjendisinitiativer over en kam. Ulik Madonna og diverse andre har noen kjendiser demonstrert respekt og forståelse for kompleksiteten når det angår fattigdomsproblematikken i utviklingsland. De inngår samarbeid med de respektive myndigheter og/eller kompetente organisasjoner for behovskartlegging, et godt utgangspunkt for langsiktige og forsvarlige strategier. Bill Gates er eksemplarisk på dette, en «silent» engasjert, han utfører sine misjoner i (relativ) stillhet og søker sjelden unødvendig oppmerksomhet.
Man kan ikke la være å ha betenkeligheter rundt kjendisenes hensikter særlig når man hører Paris Hiltons gjennomtenkte uttalelse; «I know Rwanda went through some traumatic experiences…I think I can help them» . Dette utspillet kom forøvrig etter et sterkt dallende omdømme grunnet voldsom mediastorm og kritikk for sin utsvevende livsstil. Det er ingen nyhet at Afrika er et PR-mekka for kjendiser, celebriteter og selskaper ( f.eks VOSS vann) søkende etter reposisjonering av sitt merkevare eller omdømme. En Afrika-PR injeksjon til en døende karriere eller produkt døper imaget til altruistisk, humant og verdensengasjert. Det gir en illusjon om at merkevaren/personen har en dypde som strekker lenger enn den røde løperen eller den ti meters lange Oscar kjolen.
Alle vil redde Afrika, private aktører enten på jakt etter PR eller mening med livet bruker kontinentet som et lekegrind for å realisere dette uten kompetanse eller hensyn til landenes myndigheter.
Et frastøtende eksempel på denne sjåvinismen er vakre Salma Hayek på tur i Sierra Leone. Der tok hun seg friheten til å stappe sin melkesprengte pupp i munnen på en baby, med barnets mor som tilskuer. Hennes argument var at barnet var sulten og hun følte for å gjøre det! Å Gud velsigne Salmas reddende pupp! Landets skikker, verdier og ikke minst verdigheten til den andre kvinnen dreit hun en lang marsj i… Hadde godeste Salma dratt dette stuntet i USA mon tro?
Klippet nederst viser Bruno som diskuterer det hotteste tilbehøret for tiden!
1. Titler/overskrifter bør alltid inneholde ord som: Afrika, Safari og i subtitler kan du bruke ord som: Stamme, Zulu, Mesai, Congo, dyster, urbefolkning, mørket, mystikk, Savanna.
2. Aldri ha et bilde av en velstelt, velkledd/presentabel afrikaner på coveret eller i innholdet for den saks skyld, med mindre vedkommende er en nobelsfredsvinner. Bruk heller bilder av AK-47, utstikkende ribbebein, nakne bryster, enda bedre om du får en afrikaner ikledd Mesai antrekk og gjerne med svære tallerkener festet i ører og lepper.
3. I teksten bør du alltid omtale Afrika som et land. Det er varmt, støvete, fyllt av eksotiske dyr og spinkle sultne mennesker. Ikke heng deg opp i detaljert beskrivelser. Afrika er enorm, består av 54 nasjoner med nærmere 1 milliard innbyggere som er altfor opptatt med å sulte, dø, late seg eller emigrere til å lese din bok/artikkel allikevel.
4. Tabu; ordinære dagligdagse hendelser, kjærlighet mellom to afrikanere (med mindre det er dødsfall involvert). Referanser til afrikanske intellektuelle; forfattere, forskere eller samfunnsvitere. Drop å nevn skolebarn som ikke lider av diverse dødelige sykdommer eller jenter som ikke er blitt utsatt for omskjæring av noe slag.
5. Når det gjelder din afrikansk rollefigur, er det ekstremt viktig å inkludere karakterer som krigere, korrupte politikere, kannibaler og polygamister. Du bør aldri skrive om den moderne afrikaner som har en høyere utdanning og jobber i en bank eller noe annet anstendig. Det vil kun forvirre leseren.
6. Blant rollefigurene bør du alltid ha med «Den sultende afrikaneren» som vandrer halvnaken i flyktningleirer og venter på godviljen til Vesten. Hvis det er en kvinnelig afrikaner bør hun ha minst 5 barn som alle har oppblåste mager og er svermet av fluer. Hennes bryster skal være flate og uttørket. Nøkkelen her er at hun skal fremstå som total hjelpeløs. Hun kan ikke ha noe fortid (for det vil bare ødelegge det dramatiske øyeblikket). Hun skal grynte/stønne og på ingen tidspunkt i teksten skal hun si noe om seg selv med mindre hun forteller om den smertefulle situasjonen hun befinner seg i. Inkluder også barn som er analfabeter, foreldreløse og delvis funksjonshemmet. Helten i fortellingen skal lære dem opp, vaske dem, mate dem og gjøre dem til fungerende vesener og samfunnsborgere.
7. Helten i fortellingen er selvsagt deg (hvis reportasje) eller en vakker internasjonal kjendis som etter nøye selvransakelse har sett lyset og vil gjøre noe godt for verden.
8. Husk at de afrikanske rollefigurene bør være eksotiske, fargerike men også tomme innvendig. Under ingen omstendigheter skal afrikanerne le eller vise tegn til selvtenking og dybde refleksjoner om konfliktløsninger.
9. Beskriv i detaljer nakne bryster, døde kropper, aller helst nakne døde kropper som råtner i solvarmen. Dersom du ønsker å oppnå troverdighet som en Afrika-skribent må du presenterer den «ekte» Afrika; tørt, tilstøvet og miserable mennesker. Du vil jo tross alt med din artikkel/bok hjelpe Afrika med å få mer bistand fra Vesten. Det aller største tabuen når man skriver om Afrika er å beskrive/vise døde eller lidende hvite mennesker.
10. Tilslutt glem aldri å nevn Afrikas fantastiske solnedgang, jungelen, elefanter, sjiraffer og løver. Avslutt alltid artikkelen/boka med et eller annet sitat av Nelson Mandela. Det spiller ikke noe rolle hvilket sitat så lenge det handler om regnbuer eller utopiske visjoner.
Innlegget er inspirert av Binyavanga Wainainas «How to write about Afrika».
(Bilder fra Google images)
Borte er de dagene da Fairtrade produkter kun var å finne på røkelsefylte småbutikker (buler om du vil). For ikke så langt tilbake var Fairtrade produkter mest interessante for et bitte lite sært marked av samfunnsaktivister. Takket være kravstore allmenn forbrukers appetitt for etikk/samfunnsansvar og årvåkne Internasjonale selskaper, har Fairtradevarer de siste årene blitt mainstream. Internasjonale aktører har fulgt holdningsendringene med argusøyner og har sniffet ut markeds- og image potensialet på dette området. Du kan nå få kjøpt Fairtrade kaffe på Mcdonalds og Starbucks, spise iskremen Ben & Jerry’s og kjente sjokolade som Kit Kat med god følelse.
Så hva innebærer Fairtrade? Fairtrade har en slags korrigeringsfunksjon og søker å balansere et ellers dypt urettferdig global handelssystem.Tanken er å gi bønder i den 3.verden reell kompensasjon (lønn+ arbeidsbetingelser) for den jobben de gjør. Overskuddet (også kalt «Premium») går til utvikling av lokale samfunnsprosjekter…som f.eks skoleutbygging. Ideen er guddommelig god, en vinn vinn situasjon for alle parter. Internasjonale selskaper får et bedret omdømme ved samarbeidinngåelse. Du og jeg kan sippe vår morgenkaffe eller te uten gjenklang av gråtkvalte stemmer til fattige, utnyttede og overarbeidede bønder.
Men ser vi nærmere på Fairtradesystemet oppdages noen løse tråder. Det er flere argumenter som støtter opp under dette. Det første er at bønder gjennom Fairtradesystemet beskyttes mot drastiske lavkonjekturer i markedet ved at det utbetales en fast (minimum) sum for det som produseres. Det vil si at bøndene ikke blir konkurranseutsatt, så det er veldig sannsynlig at ineffektive gårder holdes ufortjent i live. Slik Fairtradesystemet er nå fanger det ikke bare fattige bønder i en type avhengighetsspiral men hindrer også modernisering, innovasjon og transformasjon iforhold til produkt-, samfunns- og økonomiskutvikling. Trekker vi linjer med Kina, klarte nå kineserne tross alt å få titusner av sine innbyggere ut av fattigdom uten Fairtrade, men ved å selge sine produkter på det åpne globale markedet.
Videre er det ca 5-10% av det DU betaler (over markedsprisen) for varen som faktisk kommer småbøndene i hende, resten forsvinner i verdikjeden. Så da kan man jo stille spørsmål ved nytten av å betale 10 kr ekstra for Fairtrade bananer når kun 50 øre når den fattige bonden. Selv sett i relativ økonomisk sammenheng, er disse ørene ikke noe særlig å juble over.
En annen ting er at Fairtrade plasserer sosiale verdier ergo rettferdig handel over kvalitet. Hvis man se på dette fra forbrukerens ståsted er det jo rimelig meningsløst å pugge ut ekstra kroner kun fordi det er det «riktige» å gjøre, ikke fordi man får genuin nytte av varene.Vi må kalle en spade for en spade her… rettferdighet som salgsvare er lite salgbar, særlig når det gjelder smaksvarer. Det er få av oss som vil betale høy pris for noe som best kan beskrives som middelmådig.
Uavhengig av mine innvendinger er det sett og vis positivt at Fairtrade gjør det vanskeligere for folk å innta en passiv rolle i det store verdensbildet.
Alternative organisasjoner for dere som vil utforske dette temaet nærmere: http://www.cofta.org/en/en/index.asp , http://www.rainforest-alliance.org/
Norges fjerde største innvandrerbefolkning, somaliere, utgjør over 23 000 personer. Denne invandrergruppen har kanskje landets verste renommé, de som tilhører denne gruppen blir stemplet som samfunnets verkebyll. Somaliere snakkes om som et folkeslag med belastninger uten like. De må temmes, bearbeides og stimuleres til å passe inn i det siviliserte samfunn. Individets egenhet har her ingen relevans, hvem man er hviler på storsamfunnets overbevisninger. Lat, khat knaskende, arbeidssky, sosiale snyltere, psykotiske, analfabet er stikkordene som tilskrives gruppemedlemmene.
Av nysgjerrighet skrev jeg ordet «somaliere» i Googles søkefelt og i løpet av 0.12 sekunder ramlet det inn 37 700 treff med overskrifter som: «DNA-testing av somaliere og retten til familiegjenforening», «Kaller somaliere for aper», «16-åring gruppevoldtatt av menn av somalisk opprinnelse», «Somaliere er dømt til å mislykkes», «Vil kaste ut somaliere», «Jeg er redd somaliere«, «Somaliere uinteresserte i å jobbe», «Somaliere kan trenge firedoblet dose av antipsykotika». Og i et debatt forum ble det stilt spørsmålet; «er somaliere kunstig fremstilt?»
Dette er kollektiv mobbing og marginalisering på sitt verste. Over 23 000 mennesker grupperes til èn definert kategori; et uhyrlig samfunnsproblem. Det var først etter 319 titler i søkeresultatet at det dukket opp en antydning til positiv omtale. Under tittelen «Vinje vil ha flere somaliere», hvor en ordfører gjør et iherdig forsøk på å forsvare Telemarks 40 somaliske innbyggere ved å rose dem for deres skoleprestasjoner og vennlighet. Hans agenda, å avlive de påstandene som dominerer nordmenns forstillinger om at somaliere i sin helhet er en gjeng latsabber, voldskriminelle og undertrykte slørkledde kvinner. Men godordene forsvinner hen i et hav av hatske uttalelser fra Norges politikere, samfunnsdebattanter, media og generelle allmennheten.Frem til en ivrig Google-søker når frem til denne hyllesten, har sannsynligvis de 319 forgående artiklene tatt knekken på mottageligheten for ordførerens ærbødige ord.
Jeg etterlyser en nyansert fremstilling med «gladsak «presentasjoner. Jeg vil se og høre (om) de dyktige, de intellektuelle, de arbeidsomme, de vennlige, de samfunnsbevisste, de vanlige menneskene. Samfunnet trenger å få solskinnshistoriene frem slik at holdninger kan i det hele tatt begynne å endres. Det er langt på tide at de flere tusener som blir urettmessig fratatt sin egenhet, harselert med og foraktet endelig får sitt omdømme gjenoppreist!
Charity Safari 
