Stikkordarkiv: Bistandsmiljø

Stereotypiens utkårede

En eldre kvinne kom bort til meg i en matbutikk med et varmt vennlig smil om munnen og spurte meg hvordan jeg hadde det, jeg svarte bare bra og smilte høflig tilbake. Hun ble stående en liten stund til å kikket på meg med et sympatisk uttrykk og sukket…og sier tilslutt; «det er nå godt at du fikk komme deg til et trygt og godt land». Hun strøk meg på ryggen og gikk videre.

****

En annen episode var på en fest hvor en relativt oppegående kar på ca. 30år kommer bort for å meddele sin sympati for all elendigheten Afrika går gjennom  og ville bare nevne at han var temmelig glad for at det Afrikanske folk endelig har tatt til  fornuft og innsatt Nelson Mandela som Afrikas president.

****

En ung mann (en jurist) jeg kom i prat med under et seminar. Han spurte meg hvor jeg hadde mine røtter. Jeg svarte Ghana og for å holde samtalen igang spurte jeg ham om han noen gang hadde vært der eller andre deler av Afrika for den saks skyld. Han svarte med at han aldri hadde vært i Afrika, MEN hadde vært i Egypt en gang. Min naturlig respons var å gjør han oppmerksom på at Egypt ligger i Afrika. Han sa; tjaa…men det er jo ikke sånn…du vet…Afrika, Afrika. Jeg spør om han kunne utdype utsagnet…Han svarte så: nei du vet…ikke sånn ordentlig Afrika…liksom sånn man ser på TV, Afrika.

****

Foruten det at Afrika omtales ofte som et land heller enn et gigantisk kontinent bestående av 54 ulike nasjoner med svært ulike kulturer, er den mest utbredt stereotypien sannsynligvis oppfatningen om at hele kontinentet er en stor tragedie som preges av håpløshet,  katastrofer, sult, anarki osv. Dekningen av Afrika gjennom flere tiår dreier seg om kaos og elendighet hvor tilstøvet, utmagrede barn og voksne svermet av fluer sitter i kokende varme med uttrykk i ansiktene som skriker smerte, sorg og hjelpeløshet. Det er naturlig å anta at denne stereotypien skyldes media oppslag der mennesker i den Vestlige verdensdelen i årevis er blitt bombardert med grove bilder og tårevåte historier som fremstiller det Afrikanske kontinentet og dets innbyggere som stakkarslige og passive mottagere av Europeisk godvilje.  Dette danner krasse forestillinger om at Afrikanere er evneveike, usiviliserte vesener som ikke har intellektuell kapasitet til å verken tenke selv eller lære og må ha hjelp utenfra.

Konsekvensen av slike fremstillinger er at det kan gå selvtilliten løs hos mange personer med Afrikansk tilhørighet, og fremmer frustrasjon og kanskje til og med mindreverdighets komplekser, særlig dersom de bor i Vesten hvor media bilder viser kun ÈN side av virkeligheten. En virkelighet som de omtalte kanskje ikke helt identifiserer seg med. Bistandsmiljøet må ta en del av skylda i disse skeive oppfatningene av den 3.verden.  Ved bruk  av gammeldagse og ensporede presentasjoner maler de Afrika som håpløst og hjelpeløst- Målet; å fremprovosere en cocktail av emosjoner som består av blant annet sympati, empati, avsky, tristhet, skyld, kvalme…osv osv

Nå…en liten innføring i bistandsmiljøets markedsføring- og kommunikasjonsstrategi; Alle bistandorganisasjoner representerer et formål og for å kunne nå sine mål former de informasjon som skal fenge oppmerksomheten til ønsket givere. Informasjonen som konstrueres har til hensikt å treffe samvittigheten til de rikeste. Ergo de mest tragiske bilder og historier plasseres strategisk på diverse kommunikasjonskanaler; TV, nettet, blader, aviser etc.  Den skreddesydde informasjonen vekker som regel sympati heller enn respekt hos målgruppene og fører til at de åpner lommeboken og pugger ut flere millioner i håp om å endre situasjonenstilstand. Og for bistandsorganisasjonene er en slik oppslutning lik «Mission accomplised».

Som resultat holdes stereotypien om Afrika og generelt 3.verden vedlike. Europeiske innbyggere med Afrikansk opphav blir på hverdagbasis møtt med «sympatiske» øyner som dessverre ikke alltid lyser respekt og likeverdighet.

Jeg ser frem til den dagen når media og ikke minst bistandsorganisasjoner kan presentere nyanserte bilder av dagens Afrika. Et Afrika i endring!!

Denne klippen gir en bitte liten smakbit av en annen side av virkeligheten (Kilde).


Jakten på Afrikas mest verdifulle ressurs – PR


(Klikk her for å se kartet interaktiv)

En tendens blant kjendiser er å se til nye områder hvor det kan høstes deres ultimate avhengighetsstoff, Publisitet – PR , Afrikas mest verdifulle ressurs. Vi ser kjendiser som hamstrer barn som noen taxfreevarer, de står blant sultende mennesker og gliser fint for kamerateamet de har slepet med for å dokumentere de uselviske gjerningene. Det hevdes at kjendis status brukes for å tiltrekke oppmerksomhet til en viktig sak. Ja, kjendis status tenderer å generer mye penger. Men når det gjelder oppmerksomhet, rettes den stortsett  kjendisene selv heller enn den aktuelle saken. Det lages TV-show for å vise hvem som gjør hva i hvilket omfang.Dette kalles for «Charitainment».

 

«Madonna is focusing on Malawi.  South Africa is Oprah’s  territory.»
– Madonnas PR-ansvarlig-

 

Det begynte i 1984 med Afrikas selvproklamert Messias Bob Geldof sin Band Aid og sangen «Do they know its Christmas?» En sang som brakte inn store summer til sultrammede i Etiopia. Etter den gang har velstående kjendiser dratt på en charity safari, funnet sine «hjertesaker» og kapret hvert sitt område på det Afrikanske kontinentet.  For hjertesaker er det nok å hente av. Der er nok med stakkarslige brune vesener dynket i elendighet som bare venter på at rike barmhjertige stjerner skal komme dem til unnsetning. Deres stusslige skjebner er jo tross alt allemannseie, der i det åpne for å berges av enhver galopperende cowboy. Nå er ikke intensjonen her å gre alle kjendisinitiativer over en kam. Ulik Madonna og diverse andre har noen kjendiser demonstrert respekt og forståelse for kompleksiteten når det angår fattigdomsproblematikken i utviklingsland. De inngår samarbeid med de respektive myndigheter og/eller kompetente organisasjoner for behovskartlegging,  et godt utgangspunkt for langsiktige og forsvarlige strategier. Bill Gates er eksemplarisk på dette, en «silent» engasjert, han utfører sine misjoner i (relativ) stillhet og søker sjelden unødvendig oppmerksomhet.

Man kan ikke la være å ha  betenkeligheter rundt kjendisenes hensikter særlig når man hører Paris Hiltons gjennomtenkte uttalelse; «I know Rwanda went through some traumatic experiences…I think I can help them» . Dette utspillet kom forøvrig etter et sterkt dallende omdømme grunnet voldsom mediastorm og kritikk for sin utsvevende livsstil.  Det er ingen nyhet at Afrika er et PR-mekka for kjendiser, celebriteter og selskaper ( f.eks VOSS vann) søkende etter reposisjonering av sitt merkevare eller omdømme. En Afrika-PR  injeksjon til en døende karriere eller produkt døper imaget til altruistisk, humant og verdensengasjert. Det gir en illusjon om at merkevaren/personen har en dypde som strekker lenger enn den røde løperen eller den ti meters lange Oscar kjolen.

Alle vil redde Afrika, private aktører enten på jakt etter PR eller mening med livet bruker kontinentet som et lekegrind for å realisere dette uten kompetanse eller hensyn til landenes myndigheter.

Et frastøtende eksempel på denne sjåvinismen er vakre Salma Hayek på tur i Sierra Leone. Der tok hun seg friheten til å stappe sin melkesprengte pupp i munnen på en baby, med barnets mor som tilskuer. Hennes argument var at barnet var sulten og hun følte for å gjøre det! Å Gud velsigne Salmas reddende pupp! Landets skikker, verdier og ikke minst verdigheten til den andre kvinnen dreit hun en lang marsj i… Hadde godeste Salma dratt dette stuntet i USA mon tro?

Klippet nederst viser Bruno som diskuterer det hotteste tilbehøret for tiden!