Fargesyn til besvær

«Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt……. En ressurs jeg håper arbeidsgivere i økende grad vet å verdsette, er den flerkulturelle kompetansen som mange i landet vårt besitter. Norsk ungdom født av foreldre med annen kulturell bakgrunn har en erfaring og en innsikt som blir stadig viktigere for oss i en mindre verden».

–Kong Harald i sin nyttårstale for 2011–

Det norske samfunnet beskrives ofte som åpent, rettferdig og preget av likhet. Denne likheten settes på prøve nå som det vokser frem borgere med røtter fra et annet land. Dette utspiller seg på samfunnsarenaer som arbeidsmarkedet. Ferske tall fra statistisk sentral byrå stadfester at det er langt større andel etniske minoriteter med høyere utdanning som befinner seg i arbeid de er overkvalifiserte for enn tilfellet for etniske nordmenn. Flere forskningsrapporter avslører også at etnisk minoriteter møter større motgang på jobbmarkedet sammenlignet med etnisk norske. Det er en kjent sak at søknader fra kvalifiserte kandidater med minoritetsbakgrunn blir oversett ved utvelgelsesfasen. Og når arbeidsgivere har flere å velge mellom velges som regel søknaden med det merkelige navnet bort til fordel for det gjenkjennelige. Vi hører stadig om etnisk minoriteter som får opptil 500 jobb avslag, vi hører også om dem som får flere invitasjoner til førstegangs intervju etter navnendring til noe norsk klingende. Nordmenn født av foreldre med en annen kulturell bakgrunn blir gitt norsk navn i overbevisning om at barnas hverdag og fremtid blir enklere. Dette er virkeligheten for svært mange ikke-etnisk nordmenn. Det er umåtelig tragisk at personer opplever i 2011 å måtte gå på akkord med sine drømmer og ambisjoner i det tilsynelatende likestilte landet de er (født og) oppvokst i fordi de bærer et annerledes navn og/eller ser noe annerledes ut enn majoritetsbefolkningen.  Det gjør ikke saken enklere når erfaringene til den utstøtte bagataliseres og forsøkt bortforklart av sine etniske norske venner og omverden, for det er vel høyest  utenkelig at majoriteten i det norske samfunn kan faktisk være så smålig. Faktumet er at forskjellsbehandling bunnet i xenofobi er mer utbredt enn det mange nordmenn ønsker å innrømme og når slike personlige og ofte nedverdigende opplevelser gjentatte ganger bortforklares med generelle årsaker undermineres intelligensen til den som lever i den virkeligheten.

Årsakene til den skeive utvelgelsen kan riktig nok være sammensatte, men hvis vi tar for oss de sosiologiske og psykologiske aspektene kan vi kanskje komme frem til noen forklaringer. Den gjennomsnittsnordmannen er oppvokst i et etnisk norsk miljø, har lite eller ingen kontakt med mennesker av en annen kulturell bakgrunn, har et nettverk bestående stort sett av folk som ligner dem selv; utseende,opprinnelse etc. og hadde mer eller mindre sitt første møte (hvis i det hele tatt) med en utenlandsk person i relativt voksent alder. Forvridde, unyanserte og klisjeaktige mediaoverskrifter blir som regel informasjonsbasen flest nordmenn danner sine inntrykk av minoriteter utifra. Det er derfor ikke spesielt nedslående at terskelen for å velge bort noen som trigger negative assosiasjoner eller avviker fra det familiære er lav. Dette er forøvrig noe mange flerkulturelle nordmenn kan bevitne, i f.eks intervjusammenhenger (når de først blir innkalt) opplever de å bli nøyere gransket enn sine etniske norske venner med flere inngående spørsmål og et par ekstra intervjurunder hvor til og med resepsjonisten skal gjøre opp en mening om dem.

Ja, disse naturlige psykologiske og sosiologiske mekanismene innvirker på lederes valg i rekrutteringsprosesser men er dog ikke ensbetydende med ansvarsfraskrivelse. Man ønsker jo å tro at en intelligent arbeidsgiver fra et homogent miljø likevel er full kapabel til å se forbi noe så ubetydelig som etnisitet når det skal velges en kompetent ansatt som kan ta bedriften til nye høyder. Med forutsetning at kandidater er kvalifiserte, hvilken bedrift ved sine fulle fem i en så globalisert verden som vi lever i, tør å selektere kandidater basert på noe så trivielt som mengden melanin produksjon i kroppen eller et tildelt familienavn. Man skulle trodd at menneskelig kompetanse veier mer enn etnisk tilhørighet. I dagens über konkurransepregede marked med kravstore forbrukere  er det forretningsmessig ulogisk at personer med innsikt i nye markeder, evne til å bringe nye tilnærmingsmåter på bordet, har flerkulturell forståelse og språk kompetanse, utelukkes fra arbeidslivet pga. irrasjonelle resoneringer.

Jepp, Norge er et flott land men i likhet med andre land har også det norske samfunnet en god del grums bak den polerte fasaden, og jo tidligere vi erkjenner den usmakelige virkeligheten mange av våre medborgere tvinges til å leve i desto snarere vil vi kunne endre ting til det bedre.

For videre lesing;

http://www.dagbladet.no/2011/01/10/kultur/debatt/kronikk/arbeidsliv/14983307/‘

www.hrnorge.no/Norsk/Nyheter/Nyheter_2010/Ledere+med+fargesyn.b7C_wlLO2P.ips

http://e24.no/makro-og-politikk/article3974348.ece

http://e24.no/makro-og-politikk/article3974372.ece

(Bilder hentet fra db.no og google images)

5 morsomme klipp om rasisme og stereotypier

# 1.

Disney har gang på gang fått gjennomgå for deres til tider rasistiske filmer som spiller på stereotypier av ulike etniske grupper. F.eks sangen til krabben i filmen «Ariel» hvor han med sin distinktiv jamaicansk aksent råder havfruen å bli under vann for  da slipper dem å jobbe. Eller introsangen til Alladin filmen (1992) der personer i Midtøsten skildres som brutale, halshoggende barbarer, med følgende tekst: «I come from a land….where they cut off you ear if they don’t like your face, it’s barberic but hey it’s home…». De endret denne setningen til noe mer diplomatisk; » …where it’s flat and inmense and the heat is intense…» etter oppstyr fra arabere. Disney har måttet føye seg utallige ganger til kritikk også fra afro-amerikanere som mener at afrikanere i Disney filmer ofte fremstilles som dumme, analfabeter og primitive. Bedøm selv! Min personlig favoritt begynner på tid 1:02.

# 2

Italiensk reklame viser en husmor som bytter ut sin bleike dvaske ektemann med en sterk svart mann. Selv ser jeg ikke rasismen i denne, hadde ikke hatt mange damer i mot å bytte ut sine usexy menn med noe mer tiltalende kun ved å putte dem i vaskemaskinen. Det mirakel vaskepulveret ville nok de fleste kvinner har hamstret inn. Døm selv!

# 3

Denne er spesielt morsom og minner meg om Norge og mange nordmenns holdninger ovenfor utledninger. Det klages på at det finnes for mange fremmedkulturelle, men paradoksalt er det flere og flere med utenlandsk bakgrunn som  jobber i helsesektoren og pleier nettopp disse personene med holdningproblemene i deres mest sårbare øyeblikk.

#4

Denne trenger ingen videre introduksjon!

#5

Det er ingenting verre enn uvitenhet som resulterer i uforskammet holdninger og handlinger. Reklamen har vært veldig kontroversiell, men den gir et meget bra bilde av rasismens sanne ansikt. Rasisme gjør en usedvanlig stygg!

Stereotypiens utkårede

En eldre kvinne kom bort til meg i en matbutikk med et varmt vennlig smil om munnen og spurte meg hvordan jeg hadde det, jeg svarte bare bra og smilte høflig tilbake. Hun ble stående en liten stund til å kikket på meg med et sympatisk uttrykk og sukket…og sier tilslutt; «det er nå godt at du fikk komme deg til et trygt og godt land». Hun strøk meg på ryggen og gikk videre.

****

En annen episode var på en fest hvor en relativt oppegående kar på ca. 30år kommer bort for å meddele sin sympati for all elendigheten Afrika går gjennom  og ville bare nevne at han var temmelig glad for at det Afrikanske folk endelig har tatt til  fornuft og innsatt Nelson Mandela som Afrikas president.

****

En ung mann (en jurist) jeg kom i prat med under et seminar. Han spurte meg hvor jeg hadde mine røtter. Jeg svarte Ghana og for å holde samtalen igang spurte jeg ham om han noen gang hadde vært der eller andre deler av Afrika for den saks skyld. Han svarte med at han aldri hadde vært i Afrika, MEN hadde vært i Egypt en gang. Min naturlig respons var å gjør han oppmerksom på at Egypt ligger i Afrika. Han sa; tjaa…men det er jo ikke sånn…du vet…Afrika, Afrika. Jeg spør om han kunne utdype utsagnet…Han svarte så: nei du vet…ikke sånn ordentlig Afrika…liksom sånn man ser på TV, Afrika.

****

Foruten det at Afrika omtales ofte som et land heller enn et gigantisk kontinent bestående av 54 ulike nasjoner med svært ulike kulturer, er den mest utbredt stereotypien sannsynligvis oppfatningen om at hele kontinentet er en stor tragedie som preges av håpløshet,  katastrofer, sult, anarki osv. Dekningen av Afrika gjennom flere tiår dreier seg om kaos og elendighet hvor tilstøvet, utmagrede barn og voksne svermet av fluer sitter i kokende varme med uttrykk i ansiktene som skriker smerte, sorg og hjelpeløshet. Det er naturlig å anta at denne stereotypien skyldes media oppslag der mennesker i den Vestlige verdensdelen i årevis er blitt bombardert med grove bilder og tårevåte historier som fremstiller det Afrikanske kontinentet og dets innbyggere som stakkarslige og passive mottagere av Europeisk godvilje.  Dette danner krasse forestillinger om at Afrikanere er evneveike, usiviliserte vesener som ikke har intellektuell kapasitet til å verken tenke selv eller lære og må ha hjelp utenfra.

Konsekvensen av slike fremstillinger er at det kan gå selvtilliten løs hos mange personer med Afrikansk tilhørighet, og fremmer frustrasjon og kanskje til og med mindreverdighets komplekser, særlig dersom de bor i Vesten hvor media bilder viser kun ÈN side av virkeligheten. En virkelighet som de omtalte kanskje ikke helt identifiserer seg med. Bistandsmiljøet må ta en del av skylda i disse skeive oppfatningene av den 3.verden.  Ved bruk  av gammeldagse og ensporede presentasjoner maler de Afrika som håpløst og hjelpeløst- Målet; å fremprovosere en cocktail av emosjoner som består av blant annet sympati, empati, avsky, tristhet, skyld, kvalme…osv osv

Nå…en liten innføring i bistandsmiljøets markedsføring- og kommunikasjonsstrategi; Alle bistandorganisasjoner representerer et formål og for å kunne nå sine mål former de informasjon som skal fenge oppmerksomheten til ønsket givere. Informasjonen som konstrueres har til hensikt å treffe samvittigheten til de rikeste. Ergo de mest tragiske bilder og historier plasseres strategisk på diverse kommunikasjonskanaler; TV, nettet, blader, aviser etc.  Den skreddesydde informasjonen vekker som regel sympati heller enn respekt hos målgruppene og fører til at de åpner lommeboken og pugger ut flere millioner i håp om å endre situasjonenstilstand. Og for bistandsorganisasjonene er en slik oppslutning lik «Mission accomplised».

Som resultat holdes stereotypien om Afrika og generelt 3.verden vedlike. Europeiske innbyggere med Afrikansk opphav blir på hverdagbasis møtt med «sympatiske» øyner som dessverre ikke alltid lyser respekt og likeverdighet.

Jeg ser frem til den dagen når media og ikke minst bistandsorganisasjoner kan presentere nyanserte bilder av dagens Afrika. Et Afrika i endring!!

Denne klippen gir en bitte liten smakbit av en annen side av virkeligheten (Kilde).

Vi er mer like enn ulike

«100 millioner afrikanere lever som deg» lyder overskriften til Aftenpostens første av i alt 5 serier som skal ta for seg de positive endringene på det afrikanske kontinentet. Så langt synes dette lovende, et friskt og herlig initiativ som introduserer den andre siden av en ellers ensidig fremstilling. Jeg i likhet med mange er lut lei av at oppblåste mager og fluebefengte personer skal være den eneste virkeligheten verdt å nevne om Afrika og dets innbyggere. Følg med på denne serien de av dere som ønsker å bli kjent (eller i det minste få litt bedre innblikk) med et annet Afrika enn det som normalt mattes storsamfunnet gjennom diverse kanaler, enten det er u-hjelp/bistand organisasjoners markedsføringsstrategi eller tabloidisert media.

Initiativet til Aftenposten, selv om jeg ikke er enig i alt som er skrevet hittil, gir serien likevel en etterlengtet skildring som viser noe annet enn støv, sult, død og elendighet. Charity Safari deklarerer herved å «Like» Aftenposten…………………..på facebook!

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3958724.ece

Lys, Lysere, Lysest

Voksende opp i Ghanas hovedstad ble jeg tidlig gjort oppmerksom på at lystonet hud var vakker. Personer som var «light-skinned» (karamel farget) ble glorifisert og hauset opp som gudsendte. De som havnet på den andre siden av mørkhets skalaen ble betegnet som «Charcoal» (kull) og i mange tilfeller ble de sett ned på og forskjellsbehandlet deretter, særlig verst var det for jenter. Kvinner misunnet sine lysere tonede venninner og priset gud dersom de fødte et lyst barn. Å være lys i huden var et privilegium mange ville tilegne seg. Billetten til høyere sosial status lå derved i hudbleking (Skin bleaching/whitning), en praksis hvor ulike produkter brukes for å lysne huden opptil flere ganger dens opprinnelig tone. Hudbleking var dagligdags affære men likevel tabu å snakke om. Produktene var relativ dyre så de som ikke hadde råd til å bleke hele kroppen ble seende ut som et rene freakshow, med lyst ansikt og resten av kroppen mørk. De fikk navnet «Fanta faces og coca-cola bodies». Sluttet man med blekingsritualet oppdaget man fort at huden bare ble mørkere enn dens opprinnelige utgangspunkt (før bleking). Mange ble dermed fanget i en ond sirkel som resulterte i en avhengighet med forferdelige arr og andre hud deformasjoner som følger.

Selv om praksisen fortsatt er gjeldende den dag i dag har holdninger blant afrikanere heldigvis endret seg noe siden min barndomstid. Naturlig hudfarge og det etniske særpreget er blitt mer verdsatt og er i større grad foretrukket.

Hudbleking fenomenet er også svært utbredt i f.eks India, Kina, USA, Brasil og Thailand. Det er stortsett kremer, oljer, serum, gele og såper som anvendes. I store deler av Asia er det vanlig å finne klinikker spesialisert innen hudbleking. Det finnes også sofistikerte midler som tabletter eller injeksjoner som blokkerer eller reduserer melanin produksjonen i kroppen. Som alle andre forfengelighet industrier er også denne formidabel lukrativ. Noen år tilbake satte EU forbud mot blekingsprodukter grunnet innholdet av sterke steroider og diverse kreftfremkallede stoffer. Etter det har Afrika vært blant dumpe stedene for disse giftige og illegale produktene som ironisk nok produseres i EU med det eneste formål å eksportere dem til bl.a Afrika.

Det er ikke spesielt merkverdig at hudfarge komplekser eksisterer og favner tvers av etnisk- og landegrenser når vestlig skjønnhetsidealet dominerer den globale kulturen. Sjelden pryder mørkhudede (eller andre etnisiteter) coveret av norske eller internasjonale blader. Hoved argumentet er at mørkhudede ikke genererer gode nok salgstall. Når det først brukes en mørkhudet person på et cover blir de retusjert til å ligne det vestlige idealet ved at etniske attributter minkes eller strippes bort.

Et eksempel er L’Oreal reklamen med Beyoncè der forbrukere ble presentert med en hvit versjon av superstjernen. Dette skapte naturligvis enorm oppstyr rundt både stjernen og skjønnhetsgiganten. Beyoncè er naturlig «light-skinned» og en global kjendis, selv på sitt verste hadde hun med høy sannsynlighet klart å selge L’Oreal sine produkter i bøttevis. Så da stiller man jo spørsmål ved nødvendigheten i å gjøre henne lysere og attpåtil gi henne vestlige trekk. Et annet eksempel er «Precious» stjernen som på coveret til Elle Magazine ble lysnet flere nyanser. Salgstall kan neppe valideres som et troverdig argument i disse tilfellene. Endringene reflekterer simpelthen forestillingene som ligger latent hos veldig mange mennesker verden over; Lys er vakrest.

Beyoncè reklame for L'Oreal

Gabourey Sidibe fra filmen "Precious"

Flere afroamerikanske kjendiser deriblant Rihanna og Lil Kim har blitt anklaget for å lysne huden. Selv har ingen av dem hverken bekreftet eller avkreftet påstandene. Bedøm selv!

Rap dronningen Lil Kim før og etter

Rihanna før og etter

Jakten på Afrikas mest verdifulle ressurs – PR

(Klikk her for å se kartet interaktiv)

En tendens blant kjendiser er å se til nye områder hvor det kan høstes deres ultimate avhengighetsstoff, Publisitet – PR , Afrikas mest verdifulle ressurs. Vi ser kjendiser som hamstrer barn som noen taxfreevarer, de står blant sultende mennesker og gliser fint for kamerateamet de har slepet med for å dokumentere de uselviske gjerningene. Det hevdes at kjendis status brukes for å tiltrekke oppmerksomhet til en viktig sak. Ja, kjendis status tenderer å generer mye penger. Men når det gjelder oppmerksomhet, rettes den stortsett på kjendisene selv heller enn den aktuelle saken. Det lages TV-show for å vise hvem som gjør hva i hvilket omfang.Dette kalles for «Charitainment».

 

«Madonna is focusing on Malawi.  South Africa is Oprah’s  territory.»

– Madonnas PR-ansvarlig-

 

Det begynte i 1984 med Afrikas selvproklamert Messias Bob Geldof sin Band Aid og sangen «Do they know its Christmas?» En sang som brakte inn store summer til sultrammede i Etiopia. Etter den gang har velstående kjendiser dratt på en charity safari, funnet sine «hjertesaker» og kapret hvert sitt område på det Afrikanske kontinentet.  For hjertesaker er det nok å hente av. Der er nok med stakkarslige brune vesener dynket i elendighet som bare venter på at rike barmhjertige stjerner skal komme dem til unnsetning. Deres stusslige skjebner er jo tross alt allemannseie, der i det åpne for å berges av enhver galopperende cowboy. Nå er ikke intensjonen her å gre alle kjendisinitiativer over en kam. Ulik Madonna og diverse andre har noen kjendiser demonstrert respekt og forståelse for kompleksiteten når det angår fattigdomsproblematikken i utviklingsland. De inngår samarbeid med de respektive myndigheter og/eller kompetente organisasjoner for behovskartlegging,  et godt utgangspunkt for langsiktige og forsvarlige strategier. Bill Gates er eksemplarisk på dette, en «silent» engasjert, han utfører sine misjoner i (relativ) stillhet og søker sjelden unødvendig oppmerksomhet.

Man kan ikke la være å ha  betenkeligheter rundt kjendisenes hensikter særlig når man hører Paris Hiltons gjennomtenkte uttalelse; «I know Rwanda went through some traumatic experiences…I think I can help them» . Dette utspillet kom forøvrig etter et sterkt dallende omdømme grunnet voldsom mediastorm og kritikk for sin utsvevende livsstil.  Det er ingen nyhet at Afrika er et PR-mekka for kjendiser, celebriteter og selskaper ( f.eks VOSS vann) søkende etter reposisjonering av sitt merkevare eller omdømme. En Afrika-PR  injeksjon til en døende karriere eller produkt døper imaget til altruistisk, humant og verdensengasjert. Det gir en illusjon om at merkevaren/personen har en dypde som strekker lenger enn den røde løperen eller den ti meters lange Oscar kjolen.

Alle vil redde Afrika, private aktører enten på jakt etter PR eller mening med livet bruker kontinentet som et lekegrind for å realisere dette uten kompetanse eller hensyn til landenes myndigheter.

Et frastøtende eksempel på denne sjåvinismen er vakre Salma Hayek på tur i Sierra Leone. Der tok hun seg friheten til å stappe sin melkesprengte pupp i munnen på en baby, med barnets mor som tilskuer. Hennes argument var at barnet var sulten og hun følte for å gjøre det! Å Gud velsigne Salmas reddende pupp! Landets skikker, verdier og ikke minst verdigheten til den andre kvinnen dreit hun en lang marsj i… Hadde godeste Salma dratt dette stuntet i USA mon tro?

Klippet nederst viser Bruno som diskuterer det hotteste tilbehøret for tiden!

 

Forretningsmuligheter i Afrika

«Africa’s profitability is one of the best kept secrets in today’s world   economy»

– Kofi Anan–  Tidligere FN generalsekretær

Hos mange trigges en rekke deprimerende assosiasjoner og bilder bare ved å høre ordet «Afrika». Sult, krig, elendighet…er noe av det som automatisk hentes frem i vår kognisjon. Trist nok er disse stikkordene en realitet for omlag 15 av 54 nasjoner på kontinentet. De 15 ekstremt strevende landene holdes som målestokk for resten av kontinentet. De resterende nokså velfungerende landene blir neglisjert, deres renommé males over med store mørke strøk. Som resultat  blir flesteparten ikke det minste enset som fullverdige handelspartnere og utelates fra internasjonale investeringslister.

Med de enorme ressursene tatt i betraktning er dette rent sørgelig. Flere afrikanske stater har lagt i en god del innsats for å skape et «business- friendly»  klima for lokal investeringer samt foreign direct investment (FDI). Sør-Afrika, Angola, Ghana, Tanzania, Kenya er eksempler på land som har et godt investerings- og forretningsklima. En rekke internasjonale virksomheter har uttrykt at deres investeringer i Afrika har vært svært lønnsomt og innbringende sammenlignet med investeringer i Europeiske land. Tross disse tilbakemeldingene og statlig tiltak som incentiver til utenlandske investorer, går det fortsatt sakte med å tiltrekke investeringer. Mye av årsaken knyttes til forestillingene resten av verden innehar om Afrika.  

I de siste årene har imidlertid flere innsett kontinentets potensial. Men det er fortsatt langt igjen til disse skeive bildene endres i den retningen det bør. Det er en ironi opp i det hele. Vesten «ønsker» sårt å hjelpe Afrika ut av fattigdommen, det sendes store summer gjennom TV-Aksjonen og diverse bistandsprosjekter. Men det som på alvor ville bidratt til økonomisk vekst og løftet mange nasjoner ut av fattigdommen holdes igjen.

Det er flere initiativer som vil ha en betydelig innvirkning på Afrikas økonomisk tilstand. Her snakker vi ikke om krimskrams varer (ofte ubrukelige) som «engasjerte» mennesker drar med seg hjem til Vesten fra safarituren og selger disse som «Afrikansk handelsvarer». Nei, her menes noe mer nevneverdig; investering og likeverdig handelsmuligheter. Områder som infrastruktur, telekommunikasjon, turisme, bygg og eiendom skriker etter investeringer.

Til ettertanke; siden 1970 har samtlige afrikanske land mottatt tilsammen 1800 milliarder norske kroner i bistandspenger. Satt i perspektiv, tilsvarer denne summen over halvparten av det norske oljefondet. Mange afrikanske stater er i verre tilstand idag enn det de var i 1970.  Noe må jo være klin ruskende gale. Nytenking er sterkt etterlyst!