De fem BRICS-landene Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika sikter etter å utfordre og rokke ved Verdensbankens dominans gjennom 70 år ved å opprette en investerngsbank. Dersom alt går etter planen samt at BRICS landene lykkes i å holde en viss samstemthet, kan dette muligens være noe av det mest banebrytende fremstøttet for utviklingsland. Man kan si og mene hva man vil, men dette kan være det fremskrittet som «Emerging markets» trenger for å løfte økonomien. Les mer HER.
I E24 idag kan det leses om Truworths som har spisset seg mot det afrikanske markedet. Med et forretningsmodell à la H&M og forsovet mange andre billig mote kjeder, har Truworths ekspandert i stor skala de siste årene. Online butikken finner dere her.
NRK viser en britisk dokumentarserie som tar for seg Afrikas ukjent historie. Dokumentaren består av fire episoder og fokuserer på den ekstraordinære historien om ulike Afrikanske kongedømmer før kolonitiden. Fortellingen presenteres på en flott og original måte og avliver myter som er oppstått som en følge av Vestens imperialisme. Her stadfestes bl.a. at flere afrikanske nasjoner var langt forut sin tid, noe Europeere i kolonitiden og i moderne tid ikke trodde var mulig. Det var og er (kanskje) fortsatt uhørt at afrikanere var siviliserte og evnet å skape konstruksjoner, verktøy og hverdags gjenstander som var langt foran den vestlige verden. Ta en titt på denne serien, det er temmelig sikkert at du vil bli noe klokkere. Klikk her!
En undersøkelse av Ernst & Young viser at Afrika innen 2015 vil oppleve 835.892092 milliarder kroner i utenlandske direkteinvesteringer (FDI). Det er anslått at den gjennomsnittlig afrikansk økonomi vil øke kraftig og raskere enn Asia de neste 5 årene. Kampen om å kapre markedsandel i Afrika er dermed godt i gang.
Det er ikke noe tvil om at Afrika fått en del PR den siste tiden som «The continent of opportunities», mange internasjonale selskaper har vendt nesen mot denne verdensdelen. Deriblant Kodak som søker å ikke bare kapre et stort markedsandel i film industrien i land som Kamerun, Ghana og Nigeria, men også etterhvert «ta over». Amerikanske Wall- Mart prøver seg i Sør-Afrika. Coca-Cola planlegger å investere 345.502065 milliarder kroner i Kenya innen 2014. Det Sør-koreanske selskapet Samsung stiller seg også i rekken for å sikre seg markedsandel tidlig i gamet. Elektronikk giganten har siden 2009 vokst seg stor i Afrika ved å etablere seg i flere afrikanske land, mer spesifikt 42 av 52 land på kontinentet. De har nylig offentliggjort deres videre ekspansjonsplaner. Her deklareres en plan om å vokse seg like stor i Afrika som i Kina innen utgangen av 2015. Første steget mot målet blir da å opprette en forskning- og utviklingsenter (R&D) som skal utdanne hele 10 000 ingeniører på kontinentet. Fantastisk sier du..? Ja dette er gode nyheter også fordi The Samsung Electronics Engineering Academy (SEEA) itillegg skal utvikle talent og unge ledere for Afrikas fremtid. Dette initiativet måendog ikke forveksles med en Goodwill misjon selv om det kan umiddelbart fremstår slik. Nei, dette er «Raw business».
So let the games begin!
Kilde: African business review
Hår exstentions har siden 80-tallet storsett vært Afromiljøets og de ufrivillig skalledes «lille hemmelighet». Jeg har brukt extentions så lenge jeg kan huske. Måtte gjennom hele ungdomstiden forsvare mine lange fletter og hvorfor jeg en dag hadde kort hår og langt en annen dag. Jeg var raringen som gikk rundt med falskt hår. Det plaget ikke meg noe, særlig med tanke på alternativet. Et uregjerlig stålull som ikke tålte norsk værforhold. Tustene brakk av som kvister og ettersom håret vokste i volum heller enn i lengde, måtte selv den største og barskeste afrokammen gi tapt halveis gjennom håret. Extentions måtte hamstres på utenlandsturer. Hair extentions industrien har i de siste 7 årene eksplodert på skjønnhetsmarkedet og det er ikke lenger bare Afromiljøet som troner på dette området. Nær sagt alle kjendiser bruker extentions; Cheryl Cole, Kate Moss, Naomi Campbell, Beyoncè, Tyra Banks…listen er lang. Norske jenter forøvrig er blant Europatoppen når det gjelder bruk av extentions. Løshår er allemannseie og kan nå kjøpes på utallige utsalgssteder; Frisørsalonger, nettsteder, ja til og med daglivare butikker.
Bare i Storbritannia er hår extentions industrien estimert til 626.674358 millioner norske kroner årlig. De fleste brukere foretrekker ekte menneske hår, såkalt «100% human hair». Det er svært få forbrukere som er kjent med opphavet av de ekte hår extentionsene. Det høres makabert ut å bære et annet menneskes hår på ens eget hode uten en anelse om hvem eller i det minste under hvilke omstendigheter de har tatt form. Flere rapporter har avslørt skruppelløse ugjerninger i industrien som desperat streber etter å møte den enorme og stadig mer sofistikert etterspørselen. Avsløringene viser til vakter som i jakten på ekstra lommepenger skinner innsatte og psykiatriske pasienter for deres vakre strå for så å selge det videre til extentions selskaper. En mer hårreisende (jepps, jeg snek den inn) avsløring; lik som graves opp og barberes, barn som kidnappes for deres jomfruelig hår. Fattige kvinner som selger sitt hår for småpenger eller et måltid. Det er en industri lik alle andre industrier som genererer enorme summer med vår forfengelighet som katalysator. En industri gjennomsyret av kynisme og annet lumskeri.
Det finnes extentions som stammer fra etiske forhold men de er dessverre i fåtall. Det er derfor opp til oss forbrukere å stille de rette spørsmålene ved kjøp av løshår. Dersom forhandleren ikke kan gi konkret svar på hårets opphav er det med stor sannsynlighet at det er knyttet til noe tvilsomt. Great lenghts er blant de svært få merkene som kan garantere for «etisk» hår extentions.
Du kan se artisten Jamelia sin BBC dokumentar og hennes oppdagelser av hvor våres extentions egentlig kommer fra!
Dagens næringsliv skriver idag et innlegg om investeringspotensialet i Afrika. Det er en fryd med artikler som forsøker å rette fokus på de positive aspektene ved kontinentet. Med hele 1 milliard mennesker trenger man ikke å være en Einstein til å forstå det kolossale investeringspotensialet i Afrika. Selskaper som Vodafone gjør stor suksess på kontinentet. Det er en rekke land som har god vekst. Det skjer i mange sektorer, men særlig næringsmidler, infrastruktur og forskjellige typer produksjon som er attraktive. Se også tidligere innlegg (Fattigdomsvaksinen,Forretningsmuligheter i Afrika, Tips for forretningsvirksomhet i Afrika). Les artikkelen i Dagens næringsliv her:
Sika Designs er et merke som er inspirert av Ghanesisk kultur. Kvinnen som står bak er Ghanesiskfødte Phyllis Taylor. Alle plaggene er produsert i Ghana og sydd av fremragende skreddere. Hun bruker hovedsaklig vest afrikansk tradisjonell tekstil og mønster og har i løpet av kort tid fått mye internasjonal oppmerksomhet. Kelly Rowland, tidligere «Destiny child» medlem er blant kjendisene som er blitt observert i Sika Designs. Sjekk Sika kolleksjoner her.
«Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt……. En ressurs jeg håper arbeidsgivere i økende grad vet å verdsette, er den flerkulturelle kompetansen som mange i landet vårt besitter. Norsk ungdom født av foreldre med annen kulturell bakgrunn har en erfaring og en innsikt som blir stadig viktigere for oss i en mindre verden».
–Kong Harald i sin nyttårstale for 2011–
Det norske samfunnet beskrives ofte som åpent, rettferdig og preget av likhet. Denne likheten settes på prøve nå som det vokser frem borgere med røtter fra et annet land. Dette utspiller seg på samfunnsarenaer som arbeidsmarkedet. Ferske tall fra statistisk sentral byrå stadfester at det er langt større andel etniske minoriteter med høyere utdanning som befinner seg i arbeid de er overkvalifiserte for enn tilfellet for etniske nordmenn. Flere forskningsrapporter avslører også at etnisk minoriteter møter større motgang på jobbmarkedet sammenlignet med etnisk norske. Det er en kjent sak at søknader fra kvalifiserte kandidater med minoritetsbakgrunn blir oversett ved utvelgelsesfasen. Og når arbeidsgivere har flere å velge mellom velges som regel søknaden med det merkelige navnet bort til fordel for det gjenkjennelige. Vi hører stadig om etnisk minoriteter som får opptil 500 jobb avslag, vi hører også om dem som får flere invitasjoner til førstegangs intervju etter navnendring til noe norsk klingende. Nordmenn født av foreldre med en annen kulturell bakgrunn blir gitt norsk navn i overbevisning om at barnas hverdag og fremtid blir enklere. Dette er virkeligheten for svært mange ikke-etnisk nordmenn. Det er umåtelig tragisk at personer opplever i 2011 å måtte gå på akkord med sine drømmer og ambisjoner i det tilsynelatende likestilte landet de er (født og) oppvokst i fordi de bærer et annerledes navn og/eller ser noe annerledes ut enn majoritetsbefolkningen. Det gjør ikke saken enklere når erfaringene til den utstøtte bagataliseres og forsøkt bortforklart av sine etniske norske venner og omverden, for det er vel høyest utenkelig at majoriteten i det norske samfunn kan faktisk være så smålig. Faktumet er at forskjellsbehandling bunnet i xenofobi er mer utbredt enn det mange nordmenn ønsker å innrømme og når slike personlige og ofte nedverdigende opplevelser gjentatte ganger bortforklares med generelle årsaker undermineres intelligensen til den som lever i den virkeligheten.
Årsakene til den skeive utvelgelsen kan riktig nok være sammensatte, men hvis vi tar for oss de sosiologiske og psykologiske aspektene kan vi kanskje komme frem til noen forklaringer. Den gjennomsnittsnordmannen er oppvokst i et etnisk norsk miljø, har lite eller ingen kontakt med mennesker av en annen kulturell bakgrunn, har et nettverk bestående stort sett av folk som ligner dem selv; utseende,opprinnelse etc. og hadde mer eller mindre sitt første møte (hvis i det hele tatt) med en utenlandsk person i relativt voksent alder. Forvridde, unyanserte og klisjeaktige mediaoverskrifter blir som regel informasjonsbasen flest nordmenn danner sine inntrykk av minoriteter utifra. Det er derfor ikke spesielt nedslående at terskelen for å velge bort noen som trigger negative assosiasjoner eller avviker fra det familiære er lav. Dette er forøvrig noe mange flerkulturelle nordmenn kan bevitne, i f.eks intervjusammenhenger (når de først blir innkalt) opplever de å bli nøyere gransket enn sine etniske norske venner med flere inngående spørsmål og et par ekstra intervjurunder hvor til og med resepsjonisten skal gjøre opp en mening om dem.
Ja, disse naturlige psykologiske og sosiologiske mekanismene innvirker på lederes valg i rekrutteringsprosesser men er dog ikke ensbetydende med ansvarsfraskrivelse. Man ønsker jo å tro at en intelligent arbeidsgiver fra et homogent miljø likevel er full kapabel til å se forbi noe så ubetydelig som etnisitet når det skal velges en kompetent ansatt som kan ta bedriften til nye høyder. Med forutsetning at kandidater er kvalifiserte, hvilken bedrift ved sine fulle fem i en så globalisert verden som vi lever i, tør å selektere kandidater basert på noe så trivielt som mengden melanin produksjon i kroppen eller et tildelt familienavn. Man skulle trodd at menneskelig kompetanse veier mer enn etnisk tilhørighet. I dagens über konkurransepregede marked med kravstore forbrukere er det forretningsmessig ulogisk at personer med innsikt i nye markeder, evne til å bringe nye tilnærmingsmåter på bordet, har flerkulturell forståelse og språk kompetanse, utelukkes fra arbeidslivet pga. irrasjonelle resoneringer.
Jepp, Norge er et flott land men i likhet med andre land har også det norske samfunnet en god del grums bak den polerte fasaden, og jo tidligere vi erkjenner den usmakelige virkeligheten mange av våre medborgere tvinges til å leve i desto snarere vil vi kunne endre ting til det bedre.
For videre lesing;
http://www.dagbladet.no/2011/01/10/kultur/debatt/kronikk/arbeidsliv/14983307/‘
www.hrnorge.no/Norsk/Nyheter/Nyheter_2010/Ledere+med+fargesyn.b7C_wlLO2P.ips
http://e24.no/makro-og-politikk/article3974348.ece
http://e24.no/makro-og-politikk/article3974372.ece
(Bilder hentet fra db.no og google images)
Italia, Storbritannia, Russland, China, India har alle egne Vogue versjoner, hvorfor skulle ikke også Afrika hatt sin egen? I 2010 laget den kamerunske fotografen og make-up artisten Mario Epanya en fiktiv VOUGE Afrika serie. Hans misjon var å inspirere til en endelig utgivelse av en Afrika redaksjon ved å presentere forsider slik den kunne sett ut dersom den eksisterte. Ettersom hele 18 land verden over har egne versjoner skulle man tro at Vogue lot seg inspirere, men nei. Forslaget/ideen om Afrika lansering ble avslått uten videre begrunnelse. Men hvem vet, med dagens raske utvikling er det kanskje ikke helt usannsynlig at det i nærmeste fremtid vil bli Afrikas tur til å VOGUE.
Husker tilbake til de tidene da MGP og Eurovision song contest var overrepresentert av relativt voksne «artister». Det syntes da som om deltakerne var nøye utvalgt, ikke nødvendigvis etter vokale ferdigheter, men show teke. Det var en begivenhet med nesten like mange dårlige sanger som det var deltakere, men det var likevel en glam over det hele. Man satt alltid klistret foran tv’en og beundret de vakre antrekkene på scenen, da snakker vi i ESC. Man bevitnet hvert år de usynlige men likevel tydelige (ofte politiske) båndene land imellom, ved at noen land konsekvent ga hverandre poeng selv når sangen og prestasjonen rettmessig kunne sammenlignes med en lobotomi. Man opplevde år etter år at de samme landene (deriblant Norge) måtte nøye seg med stusslige poeng, ofte «diplomatiske» eller verre, «sympati» poenger fordi sangene enten var så hersens kjedelige eller smertefull dårlige.
I de senere år er kan det virke som om MGP har endret seg, vi har ikke lenger noen Jahn Teigen’er iført skjelettkostymer eller Bobby Socks’er. Ikke det at de var ekstraordinære, men de var godt voksne , vært i industrien lenge, godt etablerte artister/underholdere, hadde show teke. Nå er deltakerne en lapskaus av alt mulig,vi har modeller, glamour modeller, låt skrivere, skuespillere, rappere…og ja…de er alle langt yngre enn det Bobby socks og Jahn Teigen var. Hva dette skyldes vites ikke, men det er forundrende at de etablerte, godt voksne artistene ikke lenger er eller sjelden representerte i MGP. Kanskje NRK ikke vil ha dem lenger, kanskje hele MGP og ESC er blitt en overdådig Idol konkurranse som strevende eller avdankede artister bruker som et siste forsøk for eksponering og blåse liv i en ellers kjip artist karriere.
En ting er sikkert, MGP har iår fått interessante bidragsytere, noen bra, andre elendige. Men den ene sangen av Norsk-kenyansk Stella Mwangi kan muligens redefinere MGP dersom den vinner frem. Den er annerledes, frisk og gir et afrikansk vri på en ellers konservativ og oppskriftspreget begivenhet. Bedøm selv!
Charity Safari 
